Av Bjørn Egil Flø
Utmarka har gått frå å vere beitemark til å bli representasjonar for den symbolkonsumerande middelklassa sin iherdige projisering av flyktige identitetar. Kiting, hundekøyring og massemønstringar der tusenvis av DN-lesande middelklassemenn ivrar etter å simulere åndeleg slektskap med polarheltane våre, bidreg til å omdefinere utmarka og stiller store krav til forvaltingas handverkarar og utfordrar dei tradisjonelle utmarksnæringane. …
Eg var på konferanse her om dagen*. Det var ikkje ein av desse store konferansane, her var ingen internasjonale delegasjonar eller anna storfolk, tvert om var det ein konferanse for dei mange små. Det var ein av dei som bidreg til dei små stega i rett lei, ein av dei som fortel oss at “det er det jamne arbeidet som dreg”. For dei var trottige og arbeidssame, folka på konferansen. Dei kom frå dei tradisjonelle utmarksnæringane våre, det var bønder, grunneigarar og reineigarar, det var representantar frå forvalting, politikk og forsking. Alle med fyrstehandskompetanse på det stadig meir konfliktfylte området som utmarka kring om i grendene er.
Les meir
Av Margaret Eide Hillestad og Torbjørn Tufte, Landbrukets utredningskontor
Europautredningen (NOU 2012:2) framstiller norsk landbrukspolitikk som noe spesielt og særegent. De skriver: ”norsk landbruk og deler av den norske landbruksbaserte matindustrien har vært og er relativt sterkt skjermet fra utenlandsk konkurranse, sammenlignet med EU-statene der det internt er fri handel med mat og landbruksvarer.” Det er nettopp her hele poenget ligger. EU er en tollunion. Dermed er Norge ett tollområde på landbruk og EU et annet. Handel internt i EU er i internasjonal handelspolitikk et lokalt fenomen tilsvarende den frie vareflyten mellom Oslo og Buskerud, eller Texas og Florida. Hjemmemarkedet til EU derimot er sterkt skjermet mot konkurranse fra land som er utenfor Unionen.
Videre står det: ”Norge har lenge ført en landbrukspolitikk med høye overføringer, sterkt importvern og klare målsettinger knyttet til produksjon og inntekt, og ivaretakelse av flere ikke-økonomiske hensyn, som spredt bosetting, miljø og bevaring av kulturlandskap. Norge har også hatt en målsetting om å bevare en norsk matindustri som i størst mulig grad baserer sin produksjon på norske råvarer.” Spørsmålet er om utvalget i det hele tatt har lest noe om EUs felles landbruks-politikk. Disse målene er tilnærmet sammenfallende med målsettingen i CAP. Hva er problemet? …
Av Eva Fjellheim, Frode Flemsæter og Katrina Rønningen
Norsk senter for bygdeforskning
Samiske rettighetsspørsmål skaper debatt. Det siste halvåret har det særlig stormet rundt bruk og rettigheter i utmark, og ordskiftet har til dels nådd ufine høyder. Debatten preges av begrenset kunnskap om forholdet mellom utmarksressurser, rettigheter og etnisitet. Frykten for at samer skal kunne påberope seg nye og flere rettigheter i utmark på grunn av sin status som urfolk, står ofte i sentrum. Frykten for en samisk særbehandling har blitt stimulert av medieoppslag som til dels har bidratt mer til forvirring enn til opplysning.
I Brennpunkt-programmet “Førsteretten” (NRK 15.11.2011) beskrives for eksempel samene som et “utvalgt folk” som krever rettigheter på bakgrunn av sitt DNA. En slik påstand er i beste fall unyansert, og setter naturlig nok sterke følelser i sving. Konflikt mellom reindrift og andre næringer åpenbarer seg ved første øyekast som en konflikt om utmarksressurser. Reindrift er en næring med behov for tilgang på store areal der dyra har et relativt fritt beitemønster, og kan følgelig lett komme i konflikt med andre interesser i områdene de benytter. …
Av Jostein Vik
I den norske landbruksdebatten har vi fått den noe merkelige situasjonen at flere av de sterkeste forsvarerne av norsk landbruk også ønsker at en av de viktigste innsatsfaktorene i produksjonen – kraftfôret – skal være dyrt. Dette er kompliserte greier, men jeg tviler sterkt på om det er en god idé.
Argumentet for dyrere kraftfôr har et moralsk element og ett instrumentelt element. Det instrumentelle argumentet synes tilforlatelig nok: Dyrere kraftfor gjør at det relativt sett blir mer lønnsomt å bruke egenprodusert grovfôr; Mer attraktivt grovfôr fører til høyere utnyttelse av gras- og beitearealer. Dette forventes å føre til mindre gjengroing av norsk gras- og beiteareal. En annen teoretisk effekt er at dette også skal føre til en dreining fra lyst til mørkt kjøtt. I sin tur kan en anta at det fører til større utnyttelse av grovfôrarealene våre. …
Av Jostein Vik og Bjørn Egil Flø
Me hadde skrive ein kronikk der me ønskja å syne at med den nye landbruksmeldinga har det oppstått ein ny situasjon for det norske landbruket. ”Nei da, det er slett ingen ny situasjon” høyrer me frå Vikabråten (Les motinnlegget frå Ole-Jacob Christensen her) ”… det har vore god latin i mange tiår at matproduksjonen skal følje folkeauken”.
Mogleg det, men sjølv ikkje Ole-Jacob Christensen kjem ifrå at dei fleste av hans yrkesbrør har stonga hovudet i kvotetaket i lang tid, nettopp fordi landbruksmynde har ønskja å oppretthalde ein nokolunde stabil bruksstruktur. Vårt utgangspunkt er at det er bøndene som skal mobiliserast, ikkje landbrukets ressursar, slik Christensen ser ut til å meine. Landbrukets ressursar vert fyrst teke i bruk om bøndene ser seg tent med det. …
Av Jostein Vik og Bjørn Egil Flø
Han har vore på misjonsferd dei siste vekene – statsråd Lar Peder Brekk – og i veska har han bore på det landbrukspolitiske ny-testamentet “Landbruks- og matpolitikken. Velkommen til bords”. Eit ordrikt dokument på 301 sider, den tjukkaste landbruksmeldinga nokon sinne. Og på dei bondetillitsvalte sin felleslunsj slår dei vitsar om den til melodien frå Ole Ivars “Nei så tjukk du har blitt”, men eigentleg er bondeeliten langt meir nøgde med meldinga enn kva vitsane fortel. “Den beste på lang tid”, seier dei, og slik me forstår meldinga har dei også grunn til å tykkje nettopp det.
Landbrukspolitikken har vore eit umogeleg “kinderegg”, der ein har prøvd å innfri tre delvis motstridande ønskjer samstundes. Den norske landbrukspolitikken – til liks med landbrukspolitikken over det meste av den vestlege verda – har utspelt seg innanfor eit landbrukspolitisk trilemma der ein har søkt å oppnå stabil bruksstruktur, teknologisk og organisatorisk utvikling, samt stabil produksjon på ein og same tid, noko som aldri har hange i hop. No, derimot, har landbruket fått ei melding som teiknar opp ein heilt ny situasjon. Framleis ønskjer statsråden å oppretthalde eit landbruk over heile landet – han høyrer då trass alt til sjølve distriktspartiet – og framleis vil han ha ein bruksstruktur tilnærma lik den me har i dag. Framleis ønskjer han også å utvikle landbruket teknologisk so vel som organisatorisk. Det nye er at det ikkje lenger handlar om å halde produksjonen stabil – snarare tvert om – no handlar det om å mette verda. Ved å løfte taket for produksjon treng han ikkje lenger ofre nokon av dei andre landbrukspolitiske måla, snarare treng han å styrkje dei. Slik sett representerer den nye meldinga eit landbrukspolitisk vasskilje. …
Av Andes Bryn, Nils T. Bjørke og Knut Almquist
I programmet «Brenner – historier fra vårt land» tok NRK oss nylig med på en dugnad i Telemark for å rydde skog og ta tilbake en tidligere åpen, solfylt samlingsplass. Helten samler bygda til dugnad, rydder opp og reiser hjem. Problemet er at når Brenner og NRK forsvinner kommer plantene – busker og kratt, og senere skog – tilbake og tar over.
Norge gror igjen. I løpet av de siste hundre åra har skogarealet økt med over 50 %. Det forventes å øke betydelig i årene framover, spesielt i kyst- og fjellregionene, noe som får store konsekvenser for deler av turistnæringen som lever av utsikten til vårt fantastiske natur- og kulturlandskap.
Den norske turistnæringen er viktig. Reiselivnæringen omsetter for over 100 milliarder kroner i året og utgjør over fem prosent av all produksjon i Fastlands-Norge. Hva vil skje om Norge gror igjen? Turistenes favoritt-veistrekninger står i fare for å bli grønne tuneller i skogen, og kulturminner og biologisk mangfold – som utgjør en viktig bit av det norske kulturlandskapet – forringes. Bedriftseiere i reiselivsnæringen påpeker at økt gjengroing i distriktene vil redusere tilgjengeligheten til landskapet, påvirke dets estetikk og variasjon, samt redusere turistenes opplevelse, noe som på sikt vil medføre lavere interesse for Norge som reisemål. …
Av Svein Frisvold og Katrina Rønningen
30 år etter etableringen av Froan verneområde er vernet mer omstridt enn noen gang. Oppdrettsselskapet SalMar håper på permanent oppdrettstillatelse, lokalsamfunnet forventer næringsutvikling, miljøverninteressene raser, mens naturforvaltningen toer siner hender. Miljøverndepartementet har nylig vært på befaring for å finne vei ut av floken. Men problemene stikker dypere enn oppdrett.
Froan er Norges største verneområde til sjøs. Helårsbefolkningen utgjør i dag rundt 50 personer. Med tilbakegang i kystfisket knyttes lokalsamfunnets overlevelse til at den omstridte midlertidige oppdrettstillatelsen innenfor landskapsverndelen gjøres permanent. Frøya kommune, oppdrettsnæringa og lokalbefolkningen har siden den ble gitt i 1998 gjort felles sak for å beholde oppdrettet. …
Av Maja Farstad
Det er et allment akseptert og anvendt prinsipp at man ikke skal ta, uten å gi noe tilbake.
Hytteeiere har gjerne sterke interesser i vertskommunen, knyttet til eierskap og bruk av egen hytte og nærmiljøet for øvrig, og mange forsøker derfor å oppnå innflytelse og ulike rettigheter for å sikre sine interesser. Men skal hyttefolket kunne kreve noe i vertskommunen sin uten at lokalbefolkningen ser rødt, må de også tilføre verdsatte ressurser. Dette er imidlertid ikke først og fremst noe som hyttefolket kan besørge, men noe som hyttekommunene selv må legge til rette for. …
Av Bjørn Egil Flø
For fjerde år på rad arrangerer FN-sambandet, Bondelaget, Bygdeforskning og NTNU markeringa av den internasjonale matvaredagen. Ettermiddagen måndag den 17. oktober samlast me i Suhmhuset i Trondheim for å diskutere den internasjonale matvaresituasjonen. Eit lite arrangement om eit stort emne, men ein type arrangement som me ser stadig fleire av, ikkje einast her til lands anna enn kring om i heile verda.
Vanlege folk er nemleg uroa over ein situasjon som ser ut til å forverre seg same kor medvitne me er om den. På nytt ser me bileta flimre over fjernsynsskjermen, utarma og underernærte born, brennande kornåkrar og eingong så bognande markar som no ligg drukna i flom eller i ein ørken av salt. Dei sa det ikkje skulle skje igjen. I 1974 var dei samla i Roma – matvarepolitikarane og rådgivarane – og dei lova at det ikkje skulle skje igjen. Kva gjekk galt? Kvifor greidde me ikkje å styre unna ei ny krise? …
Kontaktinformasjon:
RURALE REFLEKSJONAR 