Av Jostein Vik

I den norske landbruksdebatten har vi fått den noe merkelige situasjonen at flere av de sterkeste forsvarerne av norsk landbruk også ønsker at en av de viktigste innsatsfaktorene i produksjonen – kraftfôret – skal være dyrt. Dette er kompliserte greier, men jeg tviler sterkt på om det er en god idé.

Argumentet for dyrere kraftfôr har et moralsk element og ett instrumentelt element. Det instrumentelle argumentet synes tilforlatelig nok: Dyrere kraftfor gjør at det relativt sett blir mer lønnsomt å bruke egenprodusert grovfôr; Mer attraktivt grovfôr fører til høyere utnyttelse av gras- og beitearealer. Dette forventes å føre til mindre gjengroing av norsk gras- og beiteareal. En annen teoretisk effekt er at dette også skal føre til en dreining fra lyst til mørkt kjøtt. I sin tur kan en anta at det fører til større utnyttelse av grovfôrarealene våre. …

Når jeg tviler er det ikke fordi jeg ikke skjønner logikken, men fordi jeg tror det er feil diagnose og følgelig feil medisin. Den viktigste grunnen er at hovedutfordringen i dagens landbruk er nedlegging av bruk – ikke at de som driver har en feil miks av grovfôr og kraftfôr. Og hovedgrunnen til at bruk legger ned er dårlig lønnsomhet. Det er mildt sagt krevende å bedre lønnsomheten i norsk husdyrproduksjon når man samtidig skal justere opp prisen på en av de aller viktigste kostnadsfaktorene. Det skal også sies at den norske kraftfôrprisen allerede er på topp tre i verden. Og vi har få andre fortrinn i jordbruksproduksjon her i landet. Vekstsesongen er kort, jordveien er vanskelig og arbeidskrafta dyr.

No er det slik at nedlegginga i norsk landbruk er ujevnt fordelt mellom regioner og mellom typer av bruk. Nedlegging skjer først, og i størst omfang, på de minste brukene og på de brukene som sliter med dårlig arrondering og vanskelig topografi. Det lite stordriftsfordeler å hente når fôrgrunnlaget må høstes med vossakasse. Dette er de brukene som har størst kostnader knytta til grovforet – og det er de minste og dårligst arronderte brukene. Derfor er også den relative ulempen med å øke prisen på kraftfôr størst for de mindre brukene. De er som kjent ikke lokalisert på det sentrale Østlandet eller langs E6-beltet i Trøndelag. Økt kraftfôrpris vil derfor forverre situasjonen for de mest nedleggingstrua brukene. Min gjetning er at resultatet av høy kraftfôrpris blir økt, heller enn redusert, gjengroinga på Vestlandet, oppover Gudbrandsdalen og i Nord-Norge.

Argumentet for redusert gjengroing gjennom økt grovfôrpris bygger på en “enten-eller” logikk. Enten bruker man mye grovfôr eller så bruker man mye kraftfôr. Det vi kan observere i de mest kraftfôrintensive distriktene er snarere det motsatte. Ingen steder er grovfôrarealet høyere verdsatt – og mindre utsatt for gjengroing enn der intensiteten er høyest. Rogaland og sentrale Trøndelagsbygder er gode eksempler. Det er altså gjennom å bedre betingelsene for jordbruket vi bremser nedleggingen, ikke gjennom å legge stein til byrden.

Jeg vil dessuten påstå at norsk landbruk – dersom vi klarer å bremse nedlegginga – har et stort potensiale for bærekraftig intensivering. Da må man imidlertid legge til rette for intensiv drift og optimalisering, og ikke presse fram en ekstensivering som går så langt at beitepusseren blir lite mer enn et steg på veien inn i krattskogen. Og dette bringer meg over på den moralske siden av ønske om høyere kraftfôrpris.

De normative eller moralske argumentene for en høyere kraftfôrpris er dels koblet med at produksjonen av fôringrediensene (soya) ses som kritikkverdig og dels med at det vi produserer med kraftfôret, spesielt kyllingen, ses som kritikkverdig. Personlig liker jeg kylling, men innvendingene mot produksjonsforholdene er både legitime og forståelige. Det er likevel ingen grunn til å tro at verken kyllingforbruket eller soyaproduksjonen bedres av å øke prisnivået på norsk kraftfôr. Kritikkverdige produksjonsforhold hjemme og ute bør adresseres gjennom reguleringer heller enn prisjusteringer på kraftfôret. Jeg vil heller mene at dersom vi følger en linje som medfører fortsatt bruksnedlegging i Norge vil vi gjøre oss mer avhengig av produksjon av soya og fjærfe som ligger helt utenfor Mattilsynets rekkevidde.

Skal man være realistisk er billigere kraftfôr en forutsetning for å opprettholde, for ikke å snakke om å øke, grovfôrbasert produksjon fra norsk landbruk. Økte kraftfôrkostnader kan bare kompenseres på to måter. Økte priser eller økte overføringer. Skal en prisvekst slå ut i høyere reelle inntekter til bøndene må prisoppgangen være betydelig. Dette er en vanskelig vei å gå for regjeringen – enten det sitter senterpartister der eller ikke. Det vil dessuten sette grensevernet under enda større press enn nå. Økte overføringer er, og vil forbli, en tøff kamp under jordbruksoppgjørene som kommer – landbruksmelding eller ikke.

Jostein Vik
Norsk senter for bygdeforskning

Innlegget har stått på trykk som kronikk i Nationen den 12. februar 2012