La hyttefolket betale

 

Av Maja Farstad

 

 

Det er et allment akseptert og anvendt prinsipp at man ikke skal ta, uten å gi noe tilbake.

 

Hytteeiere har gjerne sterke interesser i vertskommunen, knyttet til eierskap og bruk av egen hytte og nærmiljøet for øvrig, og mange forsøker derfor å oppnå innflytelse og ulike rettigheter for å sikre sine interesser. Men skal hyttefolket kunne kreve noe i vertskommunen sin uten at lokalbefolkningen ser rødt, må de også tilføre verdsatte ressurser. Dette er imidlertid ikke først og fremst noe som hyttefolket kan besørge, men noe som hyttekommunene selv må legge til rette for. …

Norske bygdekommuner befolkes av stadig flere hytteeiere. Hvis man kalkulerer med at det gjennomsnittlig er tre brukere per hytte, innebærer dette at det i så mange som 82 av landets kommuner er flere hyttebrukere enn registrerte innbyggere. På landsplan rapporterer både hytteeiere og lokalbefolkning om utstrakt sosial kontakt på tvers av gruppene, og om et forhold de to partene imellom som i liten grad er preget av konflikt. Konflikt er imidlertid et relativt begrep, da man samtidig finner at én av fem fastboende føler at hytteeierne tar seg for mye til rette. Fastboendes holdninger til hytteeiernes tilstedeværelse i vertssamfunnet er videre noe som i stor grad synes å være stedsavhengig, og enkelte steder har misnøyen vist seg å være mer utbredt enn hva statistikken skulle tilsi.

Ved Norsk senter for bygdeforskning er det nylig foretatt forskning som fokuserer på hvordan lokalbefolkningen forholder seg til at hytteeiere krever ulike rettigheter og innflytelse i vertskommunen. Denne forskningen viser at fastboende i høy grad kan akseptere at hytteeierne fremmer egne interesser, så lenge tilstedeværelsen av hytteeiere oppfattes å medføre betydelige positive konsekvenser for lokalsamfunnet – økonomisk eller sosialt. Når hytteeierne fremsetter ulike krav uten at vertskommunen åpenbart nyter fordeler av hytteturismen, oppfattes gjerne hytteeierne som grådige gjester som prøver å ta, uten å gi tilbake. Dette fører følgelig til misnøye blant de fastboende.

Tidligere forskning har gjerne forklart konflikter som en konsekvens av at hytteeiere og fastboende har forskjellige interesser og livsstiler i hyttekommunene. De nye funnene indikerer imidlertid at det ikke er dette som er hovedproblemet; Det er ikke hva slags interesser hytteeierne fremmer som er mest relevant, men heller det at de i det hele tatt fremmer sine interesser når fastboende ikke opplever at vertskommunen får noe igjen fra hytteeierne.

Det har blitt en utbredt trend at norske bygdekommuner satser på hytteturisme som en sentral utviklingsstrategi. Enkelte kommuner har over tid lyktes med å generere store kommunale fordeler på en slik satsing, blant annet i form av flere lokale arbeidsplasser, forbedret infrastruktur og et utvidet vare- og servicetilbud. Dette oppnås i stor grad ved at man, gjennom utvikling og etablering av pengegenerende tilbud og tjenester, lykkes i å motivere hytteeiere til et visst forbruk i hyttekommunen. Andre kommuner har latt utviklingen skje mer på lykke og fromme, kanskje først og fremst ved å gi etter for etterspørselen fra ivrige potensielle hyttekjøpere, samt for press fra lokale grunneiere som ønsker å selge tomter. Sistnevnte type kommuner har ikke nødvendigvis greid å motivere til et hytteeierforbruk i tilstrekkelig grad, simpelthen fordi de har få eller ingen steder hvor hytteeierne kan legge igjen penger. Når mange av fritidsboligene er lokalisert avsides og med vanskelig tilgjengelighet til bygdas butikker og øvrige tilbud, gir også dette et dårlig grunnlag for lokalt forbruk blant hytteeierne.

Såfremt lokalsamfunnene ikke sliter med avfolkning og har et utpreget sosialt behov som hytteeierne kan tilfredsstille gjennom sosial deltakelse, så er kommunenes inntjeningsevne essensiell for å muliggjøre hytteeiernes etterspurte bidrag til vertskommunen. Slik sett er det vesentlig at hyttekommunene evner å utnytte det økonomiske potensialet som ligger i hytteutvikling – ikke bare for lokaløkonomiens skyld, men også fordi dette vil kunne ha en positiv innflytelse på det sosiale klimaet i hyttekommunene.

Fastboende utgjør, på samme måte som hytteeiere, en heterogen gruppe som har ulike standpunkter og interesser som de søker å ivareta. Så lenge lokalbefolkningen opplever at hytteeiernes tilstedeværelse gagner lokalsamfunnet, kan også hytteeiernes fremming av interesser tolereres, og steder med hytteturisme trenger derfor ikke være mer preget av konflikt og spenninger enn områder som hovedsakelig er befolket av fulltidsinnbyggere.

Maja Farstad, Norsk senter for bygdeforskning

Innlegget har stått som kronikk i Nationen den 13. oktober 2011

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s