Av Svein Frisvold og Katrina Rønningen

30 år etter etableringen av Froan verneområde er vernet mer omstridt enn noen gang. Oppdrettsselskapet SalMar håper på permanent oppdrettstillatelse, lokalsamfunnet forventer næringsutvikling, miljøverninteressene raser, mens naturforvaltningen toer siner hender. Miljøverndepartementet har nylig vært på befaring for å finne vei ut av floken. Men problemene stikker dypere enn oppdrett.

Froan er Norges største verneområde til sjøs. Helårsbefolkningen utgjør i dag rundt 50 personer. Med tilbakegang i kystfisket knyttes lokalsamfunnets overlevelse til at den omstridte midlertidige oppdrettstillatelsen innenfor landskapsverndelen gjøres permanent. Frøya kommune, oppdrettsnæringa og lokalbefolkningen har siden den ble gitt i 1998 gjort felles sak for å beholde oppdrettet. …

Froan verneområde inneholder: et tredelt vern med varierende grad av strenghet, en verneforvaltning som tøyer oppdraget godt ut over hva forskriften gir rom for, en svært god oppdrettslokalitet i landskapsvernområdet, og ikke minst et nedleggingstruet småsamfunn, som i allianse med kommunen og lokale næringsinteresser kløktig vet hvordan man spiller distriktspolitikkpoker. Forvaltningen vanskeliggjøres av en forskrift som er utdatert hva gjelder vern i kystsonen. At Stortinget har grepet inn og at Miljøverndepartementet har satt eget fagapparats vurderinger til side, har strammet til knuten. Det er på høy tid at Miljøverndepartementet nå skal løse problemene i Froan.

Naturvern er et vepsebol av motstridende interesser. Dårlig forvaltning svekker vernets legitimitet, lokal vilje til vern forvitrer og igjen står en alles kamp om forskriftens gråsoner. Froan-forskriften definerer formålet å være å verne om et rikt og interessant dyre- og planteliv og bevare leve- og yngleområdene for fugl, sel og andre pattedyr i et variert og egenartet kystlandskap. En ting er hva som formelt defineres. Noe annet er formålet naturforvaltningen selv ønsker å arbeide etter. I Froan jobber den for å bevare et referanseområde.

Det å ta vare på et referanseområde er en uproblematisk ambisjon i naturreservatdelen av verneområdet. Denne er fredet med Norges strengeste vernekategori. Men i landskapsvernområdet og det bebodde dyrelivsfredningsområdet er den mer tvilsom. Landskapsvern er en mildere vernekategori og åpner for, i visse tilfeller forutsetter, ressursbruk. Dyrelivsfredning skal på sin side beskytte faunaen, og kan forvaltes strengt eller mildt. Paragrafene som hjemler en streng forvaltning, er ikke benyttet i Froan. Naturforvaltningens ambisjon forutsetter imidlertid nettopp en naturreservatlignende forvaltning også i delene av verneområdet som ikke er naturreservat, altså der det lever folk. Dette er problematisk.

At øyene som ved etableringen var bebodd ble unntatt fra landskapsvernet, vitner om at myndighetene for 30 år siden ikke oppfattet lokalsamfunnene å true vernets opprinnelige formål. Dette underbygges også av de omfattende unntakene fra vernet, også når det gjelder tradisjonell næringsaktivitet, som lokalbefolkningen tilgodeses med i forskriften.

Mye har skjedd siden etableringen, blant annet har oppdrettsnæringen vokst fram, og levedyktigheten til tradisjonelle næringer har blitt vesentlig redusert. At vernet representerer en statisk kraft, er selve poenget med en fredning. Å si nei er derfor naturforvaltningens viktigste oppgave. Men skjønnet må gjøres innenfor visse rammer. Vår oppfatning er at forvaltningen går ut over disse når den vil forvalte også Froans landskapsvern- og dyrelivsfredningssone som referanseområde.

Slik vi ser situasjonen i Froan har ambisjonen bidratt til en mislykket forvaltning. Man er “tvunget til å spise suppe med gaffel”, som en informant i naturforvaltningen uttrykte det. Man havner i trøbbel fordi verktøyene som følger med de anvendte vernekategoriene, ikke er tilpasset ambisjonsnivået. Istedenfor å stille spørsmål om det er ambisjonen det er noe galt med, har naturforvaltningen tydd til det som oppfattes å være vikarierende begrunnelser. Slik har det festet seg et inntrykk av at det blir løftet fram verneformål som verken kan ses i terrenget eller i verneforskriften, at området er vernet for vernets skyld og at forvaltningen er arrogant, egenrådig og vilkårlig.

To utfordringer peker seg ut når problemene i Froan skal løses: For det første må man avklare hva som er ment vernet. Er det forvaltningsambisjonen det er noe galt med eller er det redskapene? Dernest må oppdrettsspørsmålet avklares en gang for alle. Her er det viktig at man ser til gjeldende praksis i andre landskapsvernområder og til intensjonene med vernet. Videre må vernets reelle betydning vurderes edruelig. At man kanskje synes at oppdrett er en grisete næring, er ikke alene godt nok til at man med dagens forvaltningspraksis i landskapsvernområder kan nekte oppdrettsaktivitet i landskapsvernområdet i Froan.

Svein Frisvoll
Katrina Rønningen
Norsk senter for bygdeforskning