Av Katrina Rønningen, Forsker ved Norsk senter for bygdeforskningkatrina

 

 

Målet om økning av norsk landbruksproduksjon med 20 prosent på 20 år gjør det nødvendig å klargjøre noen av premissene. Hvordan skal denne økningen skje? Hvem skal stå for den og hvor?

Norge har siden bykset på FAOs matvareindeks i 2008 beveget seg fra multifunksjonelt landbruk og kulturlandskap som legitimering av landbrukspolitikken, til å fokusere på behovet for økt matvareproduksjon. De gamle produksjons- og beredskapsmålene er dermed rehabilitert, til stor glede for de innen landbruket som syntes fokuset på kulturlandskap og miljø som legitimering av fortsatt landbruksstøtte var klamt og nedverdigende – det er jo matprodusenter de er! Nå står altså produksjonsøkning og produktivitetsøkning i sentrum igjen. Desto større var derfor frustrasjonen under jordbruksforhandlingene i fjor, da dette ikke ble materialisert i noen betydelig økning i produsentpriser og inntekter. …

Les meir

Av Bjørn Egil FløBjorn E Flo

 

Medan fattige familiar ligg utarma og makteslause i slumbelta kring dei store byane, drikk spekulantane i Glencore – verdas største råvareselskap – kvitvin og et kanapear i sine svale airconditionerte lokalar i Baar. 

For dei feirar ein prisvekst på mat utan sidestykke i historia, råvareselskapa. Dei feirar tørken og forørkninga og folkeauken, dei feirar vestens kjøthunger, flaumskadar og dei dramatiske klimaendringane. Dei feirar energiknappleik og matkorn på tanken og dei feirar at alt saman bidreg til å sende priskurvene for matvarer til himmels og fylle lommebøkene med meir enn dei evnar å bruke. Og neste år ser ut til å bli deira beste år nokon sinne. …

Les meir

Av Torbjørn Tufte, Statsvitar, Agri AnalyseTorbjørn Tufte

I ei NTB-melding, attgjeven i mellom anna NRK, Aftenposten, VG og Dagens Næringsliv, slår jussprofessor og leiar frå EØS-utgreiinga, Fredrik Sejersted, fast: ”Selv om det kan være rom innenfor avtalen til å velge mellom ulike måter å regne ut tollsatsene på, vil enhver mekanisme som fører til økte tollsatser, gå mot selve ånden eller intensjonen i EØS-avtalens artikkel 19.”

Dette er ei spesiell ytring. Toll og tollsatsar er fastsett i WTO. Nettopp, bruk av tollsatsar er det legetime verkemidlet i WTO-regelverket. Bindingslistene i WTO definerar tollsatsane eit land har rett til å nytte. Såleis har ikkje fastsetjinga av norske tollsatsar overfor tredjeland noko med verken Artikkel 19 eller EU å gjere. Artikkel 19 i EØS-avtala er ei bilateral (tosidig) liberalisering mellom Noreg og EU. Når det vert vist til tollsatsar, ost og Artikkel 19, så er det ostekvota som er liberaliseringa Noreg og EU er samde om. Ostekvota er auka frå 4500 tonn til 7200 tonn i den siste Artikkel 19-avtala (i kraft 1/1-2012). Liberalisering i Artikkel 19-avtala er eksklusiv og importkvota på ost er øyremerka for EU. …

Les meir

Berten

Av Bjørn Egil FløBjorn E Flo

 

 

«Garlytestell», sa dei forakteleg, karane på butikken. Dei snakka om Berten, grannen vår, han som brukte gå fjøra å sjå etter rak kvar gong det hadde vore storbåre. «Fare slik å gå» sa dei «…, kunne han ikkje brukt tida på å sette istand løeveggen då..? Ein treng ikkje akkurat vere ingeniør for å sjå at den treng vøling».

Han var annleis, Berten. Medan grannane investerte i traktorar, danske avlessarvogner, tårnsiloar og nye driftsbygningar, held Berten fram med den gamle merra, sleperiva og ei lita høykjerre. Der andre støypte fine trapper og laga seg terrassar med rekkverk var Berten godt nøgd med dei fem seks europallane han ein gong hadde lagt opp midlertidig. …

Les meir

Arealpress i utmark

Av Bjørn Egil FløBjorn E Flo

Utmarka har gått frå å vere beitemark til å bli representasjonar for den symbolkonsumerande middelklassa sin iherdige projisering av flyktige identitetar. Kiting, hundekøyring og massemønstringar der tusenvis av DN-lesande middelklassemenn ivrar etter å simulere åndeleg slektskap med polarheltane våre, bidreg til å omdefinere utmarka og stiller store krav til forvaltingas handverkarar og utfordrar dei tradisjonelle utmarksnæringane.

Eg var på konferanse her om dagen*. Det var ikkje ein av desse store konferansane, her var ingen internasjonale delegasjonar eller anna storfolk, tvert om var det ein konferanse for dei mange små. Det var ein av dei som bidreg til dei små stega i rett lei, ein av dei som fortel oss at “det er det jamne arbeidet som dreg”. For dei var trottige og arbeidssame, folka på konferansen. Dei kom frå dei tradisjonelle utmarksnæringane våre, det var bønder, grunneigarar og reineigarar, det var representantar frå forvalting, politikk og forsking. Alle med fyrstehandskompetanse på det stadig meir konfliktfylte området som utmarka kring om i grendene er.
Les meir

Av Margaret Eide Hillestad og Torbjørn Tufte, Landbrukets utredningskontorTorbjørn TufteMargaret Eide Hillestad

 

 

Europautredningen (NOU 2012:2) framstiller norsk landbrukspolitikk som noe spesielt og særegent. De skriver: ”norsk landbruk og deler av den norske landbruksbaserte matindustrien har vært og er relativt sterkt skjermet fra utenlandsk konkurranse, sammenlignet med EU-statene der det internt er fri handel med mat og landbruksvarer.” Det er nettopp her hele poenget ligger. EU er en tollunion. Dermed er Norge ett tollområde på landbruk og EU et annet. Handel internt i EU er i internasjonal handelspolitikk et lokalt fenomen tilsvarende den frie vareflyten mellom Oslo og Buskerud, eller Texas og Florida. Hjemmemarkedet til EU derimot er sterkt skjermet mot konkurranse fra land som er utenfor Unionen.


Videre står det: ”Norge har lenge ført en landbrukspolitikk med høye overføringer, sterkt importvern og klare målsettinger knyttet til produksjon og inntekt, og ivaretakelse av flere ikke-økonomiske hensyn, som spredt bosetting, miljø og bevaring av kulturlandskap. Norge har også hatt en målsetting om å bevare en norsk matindustri som i størst mulig grad baserer sin produksjon på norske råvarer.” Spørsmålet er om utvalget i det hele tatt har lest noe om EUs felles landbruks-politikk. Disse målene er tilnærmet sammenfallende med målsettingen i CAP. Hva er problemet? …

Les meir

Av Eva Fjellheim, Frode Flemsæter og Katrina Rønningen
Norsk senter for bygdeforskning

Samiske rettighetsspørsmål skaper debatt. Det siste halvåret har det særlig stormet rundt bruk og rettigheter i utmark, og ordskiftet har til dels nådd ufine høyder. Debatten preges av begrenset kunnskap om forholdet mellom utmarksressurser, rettigheter og etnisitet. Frykten for at samer skal kunne påberope seg nye og flere rettigheter i utmark på grunn av sin status som urfolk, står ofte i sentrum. Frykten for en samisk særbehandling har blitt stimulert av medieoppslag som til dels har bidratt mer til forvirring enn til opplysning.

I Brennpunkt-programmet “Førsteretten” (NRK 15.11.2011) beskrives for eksempel samene som et “utvalgt folk” som krever rettigheter på bakgrunn av sitt DNA. En slik påstand er i beste fall unyansert, og setter naturlig nok sterke følelser i sving. Konflikt mellom reindrift og andre næringer åpenbarer seg ved første øyekast som en konflikt om utmarksressurser. Reindrift er en næring med behov for tilgang på store areal der dyra har et relativt fritt beitemønster, og kan følgelig lett komme i konflikt med andre interesser i områdene de benytter. …

Les meir

Kraftfôrprisens rolle

Av Jostein VikJostein Vik

 

 

I den norske landbruksdebatten har vi fått den noe merkelige situasjonen at flere av de sterkeste forsvarerne av norsk landbruk også ønsker at en av de viktigste innsatsfaktorene i produksjonen – kraftfôret – skal være dyrt. Dette er kompliserte greier, men jeg tviler sterkt på om det er en god idé.

Argumentet for dyrere kraftfôr har et moralsk element og ett instrumentelt element. Det instrumentelle argumentet synes tilforlatelig nok: Dyrere kraftfor gjør at det relativt sett blir mer lønnsomt å bruke egenprodusert grovfôr; Mer attraktivt grovfôr fører til høyere utnyttelse av gras- og beitearealer. Dette forventes å føre til mindre gjengroing av norsk gras- og beiteareal. En annen teoretisk effekt er at dette også skal føre til en dreining fra lyst til mørkt kjøtt. I sin tur kan en anta at det fører til større utnyttelse av grovfôrarealene våre. …

Les meir

Av Jostein Vik og Bjørn Egil FløJostein VikBjorn E Flo

 

Me hadde skrive ein kronikk der me ønskja å syne at med den nye landbruksmeldinga har det oppstått ein ny situasjon for det norske landbruket. ”Nei da, det er slett ingen ny situasjon” høyrer me frå Vikabråten (Les motinnlegget frå Ole-Jacob Christensen her) ”… det har vore god latin i mange tiår at matproduksjonen skal følje folkeauken”.

Mogleg det, men sjølv ikkje Ole-Jacob Christensen kjem ifrå at dei fleste av hans yrkesbrør har stonga hovudet i kvotetaket i lang tid, nettopp fordi landbruksmynde har ønskja å oppretthalde ein nokolunde stabil bruksstruktur. Vårt utgangspunkt er at det er bøndene som skal mobiliserast, ikkje landbrukets ressursar, slik Christensen ser ut til å meine. Landbrukets ressursar vert fyrst teke i bruk om bøndene ser seg tent med det. …

Les meir

Av Jostein Vik og Bjørn Egil FløJostein VikBjorn E Flo

 

 

Han har vore på misjonsferd dei siste vekene – statsråd Lar Peder Brekk – og i veska har han bore på det landbrukspolitiske ny-testamentet “Landbruks- og matpolitikken. Velkommen til bords”. Eit ordrikt dokument på 301 sider, den tjukkaste landbruksmeldinga nokon sinne. Og på dei bondetillitsvalte sin felleslunsj slår dei vitsar om den til melodien frå Ole Ivars “Nei så tjukk du har blitt”, men eigentleg er bondeeliten langt meir nøgde med meldinga enn kva vitsane fortel. “Den beste på lang tid”, seier dei, og slik me forstår meldinga har dei også grunn til å tykkje nettopp det.

Landbrukspolitikken har vore eit umogeleg “kinderegg”, der ein har prøvd å innfri tre delvis motstridande ønskjer samstundes. Den norske landbrukspolitikken – til liks med landbrukspolitikken over det meste av den vestlege verda – har utspelt seg innanfor eit landbrukspolitisk trilemma der ein har søkt å oppnå stabil bruksstruktur, teknologisk og organisatorisk utvikling, samt stabil produksjon på ein og same tid, noko som aldri har hange i hop. No, derimot, har landbruket fått ei melding som teiknar opp ein heilt ny situasjon. Framleis ønskjer statsråden å oppretthalde eit landbruk over heile landet – han høyrer då trass alt til sjølve distriktspartiet – og framleis vil han ha ein bruksstruktur tilnærma lik den me har i dag. Framleis ønskjer han også å utvikle landbruket teknologisk so vel som organisatorisk. Det nye er at det ikkje lenger handlar om å halde produksjonen stabil – snarare tvert om – no handlar det om å mette verda. Ved å løfte taket for produksjon treng han ikkje lenger ofre nokon av dei andre landbrukspolitiske måla, snarare treng han å styrkje dei. Slik sett representerer den nye meldinga eit landbrukspolitisk vasskilje. …

Les meir