Av Bjørn Egil Flø
Då Direktoratet for naturforvalting starta tildele norske grender og bygdesamfunn statusen nasjonalparklandsby vitna det om eit snev av underliggjande urban bygdeforakt.
Målet åt dei velmeinande miljøbyråkratane er edelt nok, dei vil gi lokalsamfunna ein kompensasjon for eit opplevd tap. I det høvet delar dei ut landsbystatusar som grendene kan nytte i marknadsføringa, dei kan nytte den når dei skal selje seg sjølv og sine fordelar og nisjar i den konkurranseutsette reiselivsnæringa. Fossbergom, Geilo, Jondal, Storslett og Vingelen har alle vorte tildelt den edle statusen nasjonalparklandsby og skal dermed, i teorien, stille sterkare i kampen om å få dei reisande i seng. …
Av Bjørn Egil Flø
Dei er like trufaste mot våren som tjelden – rånarane. Nett i det vinteren slepp taket og let asfalten gi feste for lågprofilerte sumardekk kjem dei. Kåte som orrar glir dei runde på runde i bygdebyane til stor irritasjon for vårt nyurbaneiserte rurale småborgarskap og den kaffelattedrikkande sentrumssnobben.
For dei spelar ikkje på fotballaget – rånarane. Dei deltek ikkje i det besteborgelege selskapet som møtes på musikkskulen kvar onsdag, ikkje spelar dei i skulekorpset heller og at det er trening for KFUM vollyball på folkehøgskulen kvar fredag drit dei i. …
Av Torbjørn Tufte
Merkeordninga Beskytta nemningar, eller Beskyttede Betegnelser som det heiter på bokmål, er etablert i Noreg etter mønster frå EU. Dette er eit velkjent og viktig landbrukspolitisk verkemiddel der ei gruppe produsentar innanfor eit definert geografisk område vert gitt eineretten til ei produktnemning. Geografiske produktnemningar vert nytta for å verne landbruksproduksjonar mot konkurranse. Kjente produktnamn som alle sorterar under slike ordningar er; Parmaskinke, Feta, Roquefort, Parmigiano Reggiano, Manchego og Gorgonzola.
Eineretten til produktnamnet gir produsentar eit konkurranseføremon mot omverda. Målsetjinga er at dette skal fungere som eit landbruks- og handelspolitisk verktøy som hindrar kopiering av anerkjente produktnamn, sikrar landbruksstruktur og inntekter i næringa, samt hjelpe til å oppretthalde rurale busetjingsmønster. Slik sett er Beskytta nemningar ein strategi for merkevarebygging. Ein konkurransestrategi for å sikre marknadsposisjonar ved å tilføre eksklusive opphavsrettar til produksjonar og produktnamn for anerkjente produkt, der einskilde aktørar ikkje har noko naturleg eigarskap til produktnamnet. …
Av Bjørn Egil Flø
Det var sinne som dreiv dei, i rein frustrasjon nekta dei å vere med lenger. Inntektene var nede i knappe 60 prosent av industriarbeidarløna, og trongen for investeringar var overhengande for den som ønskte å bli verande i næringa. Året var 1975 og bøndene på Hitra nekta å betale skatt – dei aksjonerte. Skatteaksjonen fekk konsekvensar for eit samla norsk landbruk og endå til for industriarbeidaren på gravmaskinverkstaden Brøyt på Bryne som opplevde sine siste få gode år i etterkant av Hitra-aksjonen. Stortingsmelding 14 (1976 – 1977) kom i oktober året etter og danna grunnlaget for opptrappinga og var, som bygdeprofessor Reidar Almås sa i ein kronikk i Nationen nyleg; ”…lenge som ei katekisme å rekne for den agronomiske intelligentsiaen”.
Sjølv om både lovnadane og vona nok var større enn kva politikken greidde å levere gjekk landbruksnæringa inn i ei epoke der bøndene treivst. ”Det var vorte kjekt å arbeide med jorda att”, brukte far min seie når han snakka om den tida. So stor var trivselen at bror min gjorde det fatale valet om å verte bonde i rusen kring opptrappinga. I dag, 35 år etter er situasjonen til forveksling lik den me hadde då Sverre Hanssen samla troppene på Hitra til aksjon. …
Av Reidar Almås og Bjørn Egil Flø
Dei er på leit innlandsbygdene og dei har leita lenge. Dei har leita etter alternative inntekter og levevegar, dei har leita etter nye næringar som kan skape strukturelle ringverknadar utover seg sjølv og som har kraft nok til å vekse til noko meir enn ein og annan spesialost.
Saman med seg har dei hatt eit hopetal med gode hjelparar som alle har bore med seg rause støtteordningar, men alle har dei leita i småskalagrøftene så lenge at dei ikkje minnest kvar langlysbrytaren er. Ikkje berre manglar me gründerane, me manglar også forretningsideane. Dei er kort sagt for dårlege og for opphengde i historieforteljing og imagebygging. Ikkje misforstå, det er viktig å kunne fortelje dei gode historiene og å bygge seg eit omdøme i den moderne symbolkonsumerande marknaden, men det er på langt nær nok aleine. Me treng idear som kan utviklast til store overordna satsingar, me treng næringspolitiske grep med langvarig strukturell rekkjevidde. …
Av Svein Frisvoll og Katrina Rønningen
Naturvern kan vekke sterke følelser og tydeliggjøre store interessekonflikter. Mange verneområder etableres med langdryge og konfliktfylte prosesser i for- og/eller i etterkant. Det kjempes om å få gjennomslag for interesser som kan være både motstridende og like legitime; det være seg biologisk mangfold, kulturminnevern, internasjonale forpliktelser eller nærings- og distriktsutvikling. Spesielt konfliktfylt kan det bli når ”storsamfunnet”, representert ved miljøforvaltningen, båndlegger ressurser og bosatte arealer i pressede utkantsamfunn. Porsanger kommunes krav om erstatning for areal båndlagt av statlig vern er et nylig eksempel.
Bygdeforskning har sammen med NIVA og Norsk institutt for skog og landskap nettopp avsluttet et forskningsprosjekt i øyriket Froan på Trøndelagskysten. Froan er Norges største verneområde til sjøs etter Svalbard, og ble vernet i 1979. Helårsbefolkningen utgjør i dag om lag 50 personer. Med tilbakegang i fisket, som lokalt tilskrives økning i den vernede selbestanden, knyttes nå lokalsamfunnets overlevelse til en omstridt midlertidig oppdrettstillatelse innenfor verneområdets landskapsvernområde. Dispensasjonen ble opprinnelig gitt for en toårsperiode i 1998 pga utbrudd av laksesykdom nær det opprinnelige anlegget. Lokaliteten viste seg å være eksepsjonelt god, og Frøya kommune, oppdrettsnæringa og lokalbefolkningen har siden gjort felles sak for å beholde oppdrettet i landskapsvernområdet. …
Av Frank Egil Holm og Arild Kroken
På en togreise gjennom flat- og fjellbygder på Østlandet så Sigurd Hoel med forundring på alle de menneskene som klamret seg fast i alle disse tungdrevne grendene, bygdene og tettstedene. Dette fikk forfatteren til å stille spørsmålet ”bør det bo mennesker i Norge?” i et innlegg i Dagbladet i 1948. Spørsmålet er fortsatt relevant.
Drøyt seksti år senere kan vi stille samme spørsmål i Sør-Trøndelag – bør det bo mennesker i Holtålen? Eller i Tydal og Rennebu for den del? Innbyggertallet er vedvarende nedadgående i disse kommunene. Tydal har for eksempel mistet ti prosent av innbyggerne de siste ti årene. Distriktskommunenes ungdommer tar utdanning i større tettsteder og byer, og få av disse kommer tilbake. 100 norske kommuner kjemper om en håndfull potensielle tilflyttere av typen middelklassefolk som ønsker seg bort fra bylivets kjas og mas, og til den rurale idyllen. Utfordringen for norske distrikter er at det ikke er nok slike mennesker på flyttefot til at alle distriktskommuner med synkende folketall kan opprettholde en bærekraftig befolkning. Resultatet blir distriktskommuner med en uheldig skjevhet i alderssammensetning og/eller kjønnsubalanse i befolkningen. …
Av Jørund Aasetre
Hvem skal bestemme utviklingen på bygdene? Er det de som bor der og som selv får kjenne konsekvensene, eller er det den urbane middelklassen som søker å gjenskape bygdene ut fra sine verdier? Et næringsbruk skapt gjennom egen utvikling, eller et næringsliv i middelklassens bilde hvor folk lever på idylliske gårdsbruk og produserer gourmetoster og småskala økologiske jordbruksprodukter. Og hvor de som ikke driver med nisjeproduksjon av mat jobber innen turistnæringen som naturloser og økoturisme. En kan spørre seg om våre bygder skal utvikle seg til rekreative kolonier for middelklassen i byene. Dette temaet er også tidligere blitt aktualisert av Bjørn Egil Flø både her på bloggen og i Syn og Segn nr 3/2009 samt Dagens Næringsliv den 1. oktober i fjor om middelklasseelementet i bygdeutviklinga.
Arbeid og fraflytting utgjør trusler mot mange bygdesamfunn. Meningsfylte arbeidsplasser utgjør en viktig premiss for framtida i bygdene. Hva skal så bygdene leve av? Hvordan skal de som bor der bygge sin fremtid? I hvilken grad kan de bruke egne ressurser og egen bakgrunn i å skape seg et levebrød? …
Av Svein Frisvoll og Katrina Rønningen
Det er 30 år siden etableringen av Froan verneområde, og i dag synes frontene steilere enn da Froan ble vernet: En marginalisert Froan-befolkning og sterke brukerinteresser med krav om verdiskaping står mot verneinteressenes krav om naturvern. Konfliktene var tidligere mest knyttet til sel, men de siste 11 årene har gjentatte midlertidige oppdrettstillatelser i landskapsvernområdet stått i sentrum.
I den ene vektskålen ligger naturforvaltningens legitimitet og troverdighet og et dyreliv som anses å ha internasjonal verneverdi. Regional verdiskaping og distriktssamfunn ligger i den andre. For forvaltningen av verneområdet peker tre utfordringer seg ut: Avklare hva som er ment vernet, få avklart oppdrettsspørsmålet en gang for alle og vurdere om den gjeldende verneforskriften er hensiktsmessig. …
Av Bjørn Egil Flø
Det ligg ein søknad på kontorpulten åt miljøvernkonsulenten i Canterbury distrikt på New Zealand, ein søknad om å få bygge eit mjølkebruk kostnadsrekna til tett på 450 millionar norske kroner. Dei skrur opp tempoet no, Kiwiane. Ein stadig veksande asiamarknad har gitt dei von, von om at det kan gå an å svare ein halv milliard i investeringar.
Kvar einaste dag, heilt sidan midten på 80 talet då dåverande finansminister Roger Douglas held sin ”solnedgangstale”, har den New Zealandske bonden skrudd opp farta på tredemølla, eitt trinn meir for kvar dag. Det har plassert The High Country Farmer, sjølve frontmarkøren for den New Zealandske nasjonale identitet, i leiinga for verdas ull, hjort, kveg og frukt produksjon. Heilt til for ti femten år sidan var enno mjølkeproduksjon mest som ein kuriositet å rekne, men i takt med ein asiamarknad som vert stadig svoltnare på mjølkeprotein og målretta utvikling av tørrmjølkteknologi har mjølkeproduksjon vokse fram som den økonomisk mest løfterike sektoren. …
Kontaktinformasjon:
RURALE REFLEKSJONAR 