Bygda som en rekreativ koloni
Av Jørund Aasetre
Hvem skal bestemme utviklingen på bygdene? Er det de som bor der og som selv får kjenne konsekvensene, eller er det den urbane middelklassen som søker å gjenskape bygdene ut fra sine verdier? Et næringsbruk skapt gjennom egen utvikling, eller et næringsliv i middelklassens bilde hvor folk lever på idylliske gårdsbruk og produserer gourmetoster og småskala økologiske jordbruksprodukter. Og hvor de som ikke driver med nisjeproduksjon av mat jobber innen turistnæringen som naturloser og økoturisme. En kan spørre seg om våre bygder skal utvikle seg til rekreative kolonier for middelklassen i byene. Dette temaet er også tidligere blitt aktualisert av Bjørn Egil Flø både her på bloggen og i Syn og Segn nr 3/2009 samt Dagens Næringsliv den 1. oktober i fjor om middelklasseelementet i bygdeutviklinga.
Arbeid og fraflytting utgjør trusler mot mange bygdesamfunn. Meningsfylte arbeidsplasser utgjør en viktig premiss for framtida i bygdene. Hva skal så bygdene leve av? Hvordan skal de som bor der bygge sin fremtid? I hvilken grad kan de bruke egne ressurser og egen bakgrunn i å skape seg et levebrød? …
En av Bygde-Norges konkurransefortrinn i kampen om arbeidsplasser og folk er naturen og naturressursene. Derfor blir kampen om hvem som skal forvalte disse viktig. Hvem skal bestemme hvilke måter å bruke naturen på som er akseptable? Skal en utvikle og modernisere tradisjonelle primærnæringer? Skal en satse på turisme, selge hyttetomter og utvikle kommersiell turisme, satse på industri, gruvedrift, vindkraft, eller kanskje tenke på nisjenæringer innen landbruk?
På bygda har mange hatt visjoner om næringsutvikling som er rettet mot å utnytte og omforme utmarka gjennom alt fra hogst, gruvevirksomhet til hyttebygging og alpinanlegg. Slike visjoner møter ofte motstand fra naturverninteresser. Sterke interesser ønsker å verne naturområder for å bevare det biologiske mangfoldet og å sikre muligheten til å oppleve urørt natur i fremtiden. Ønsket om å verne natur, og lokalsamfunn som ønsker om å bevare kontrollen over «egne» ressurser skaper sterke motsetninger. Motsetninger som ofte tolkes inn i en sentrum/periferi-dimensjon. Mange ser på opprettelse av nasjonalparker som hindringer både for tradisjonelle utmarksnæringer og utvikling av nye næringer som turisme. Også andre sider ved offentlig naturforvaltning som vern av rovdyr oppleves som trusler mot rurale næringer som sauehold og reindrift.
Motsetningen knyttet til hvem som skal forvalte utmarka har derfor tiltatt de siste årene. Det har resultert i et krav om at naturforvaltningen skal ta hensyn til både bruk og vern. En trenger insitament som gjør at folk på bygda ikke bare ser ulemper ved vern, men at naturvernet bidrar til å sikre bygdenes fremtid. Spørsmålet er hvilke tiltak som kan kompensere for ulempene ved vern?
For å utvikle slike muligheter finnes en rekke initiativ. En har prosjekt som «Naturarven som grunnlag for verdiskapning», status som «nasjonalparkkommune» og «nasjonalparklandsby». Slike tiltak fokuserer på å utvikle en profil, og knytte verdiskapningen til naturvennlig bruk av natur. Oftest naturvennlig turisme og enkelt friluftsliv, men også tilknyttet institusjoner for naturformidling som nasjonalparksentre. Spesielt illustrerende er det importerte begrepet «nasjonalparklandsby». Bgrepet blir litt fremmed i et land uten landsbytradisjoner. Satsingen på naturturisme, nasjonalparklandsbyer og vern er noe som blir introdusert utenfra, og kanskje også på premissene til utenforstående. Bygdas satsing blir skapt i de andre sitt bilde.
Å satse på mer tradisjonelle næringer er vanskeligere. I enkelte verneområder ser en til og med at en bygger opp «nye» næringer som er orientert mot naturturisme, mens tradisjonelle utmarksnæringer blir rammet av de nye forvaltningsreglene. En bonde uttrykte det slik: «Jeg ønsker ikke å bli turistvert, men ønsker å være bonde». Tradisjonelle næringer vil være både innen landbruk, skogbruk og relatert industri og andre utmarksnæringer. En kan spørre seg hvorfor en ikke søker å utvikle disse traustere tradisjonelle næringene til å kunne utvikle seg i en retning som tar hensyn til naturmangfoldet.
En forklaring kan være at en foretrekker næringer som passer inn i den urbane elitens verdier og preferanser, på samme måte som også selve naturvernet passer inn i dette verdigrunnlaget. Dette mønstret finner en også igjen innen det ordinære næringspolitiske virkemiddelapparatet. En god del av midlene her går til nisjepreget mat, opplevelsesnæringer innen kultur og reiseliv og småskala næringsliv. En kan en spørre om en har en urbant orientert klasse som gjennom kontroll over bevilgninger og forvaltning styrer bygda inn i en underordnet rolle som en «rekreativ koloni» for den urbane befolkningen.
Dette kan også være en politikk som kan føre mange ut i økonomiske problemer. Økoturisme og naturturisme selger jo nettopp på varemerket om at dette er motsatsen til tradisjonell masseturisme. Naturvennligheten går jo også på at dette er eksklusivt for de få, noe som jo må medføre at dette ikke kan gi arbeid for store grupper. Samme gjelder jo nisjemat. Nisjemat selger på eksklusivitet og særpreg, da blir det jo opplagt at dette ikke kan sysselsette store grupper. Samtidig selges denne typen næringer som det som kan avlaste bygdene sine tap av arbeidsplasser som følge av rasjonaliseringer innen primærnæringene, og som kompensasjon for tapte muligheter gjennom offentlig naturvern. Det er da på tide å advare om at det neppe er marked for så mange nye turistbedrifter og nisjeprodusenter.
En kan derfor hevde at istedenfor å gjennomføre tiltak på bybefolkningens premisser, som omdanner bygda til en rekreativ koloni, må en sunn bruk og vernpolitikk bygge på en dialog med de utviklingsmuligheter som ligger i bygdefolks egne tradisjoner og initiativ. Det betyr ikke at ikke initiativ kan komme utenfra, men at dette skjer i en dialog hvor en både lytter og fremmer initiativ på begge sider av bordet. En politikk som ikke bygger på interessene til en urban klasse, men heller søker et kreativt samspill med bygdas folk.
Jørund Aasetre
Seniorrådiver Asplan Viak AS og Førsteamanuensis II – NTNU
Dette innlegget har stått på trykk i Nationen den 7. januar 2010
Les også:
Dei som sel landet, Kronikk, Nationen, Bjørn Egil Flø
Postmoderne bygdeforskning? Kronikk, Nationen, Jostein Vik.
Middelklassebyda. Kronikk, Dagens Næringsliv, Bjørn Egil Flø.
Vondtet i norsk bygdeutvikling. Essay, Syn og Segn 3/2009, Bjørn Egil Flø.
Den store imagestrabasen. Essay Syn og Segn 2/2009. Anne Viken.
Før oss ikkje ut i freisting, Kommentar, Nationen, Bjørn Egil Flø
Kontaktinformasjon:
RURALE REFLEKSJONAR 
Eli Bjørhusdal writes:Middelklassebyfolk som gjer bygdene om til mjukostens rekreative koloniar på den eine sida. Bufaste, undertrykte bygdefolk som berre ynskjer å vere tradisjonelle bønder på den andre sida. Er dette ei legitim skildring av kvar utfordringane til norsk bygdeutvikling står, eller er det bygdeutvikling sett frå byen (NTNU)? Eg berre spør.