Av Bjørn Egil Flø
Verdas jordbruks og matvaresystem står overfor omfattande utfordringar på vegen inn i den post-fossile framtida. Ikkje berre lyt ein auke den totale produksjonen i takt med utviklinga i folketalet, men heile matvaresystemet treng gjerast mindre sårbart, det må tole klimaendringane og dei auka energiprisane, samstundes som det lyt minimere sit bidrag til det totale utsleppet av klimagassar.
Jamt tittare innslag av uføreseielege vêrfenomen i kjølvatnet av klimaendringane har synt oss at me har skapt eit matvaresystem langt meir sårbart enn kva me likar å tenkje på. Titt kan me lese om flaum, turke og brann som har sett verdas matproduksjon kraftig attende med tilhøyrande bråe prishopp på mat. Me ser invasjonar av skadedyr, omfattande reduksjonar av nytte-innsektar og plante- og dyresjukdomar av mesta bibelske dimensjonar og alle veit me at noko må gjerast. Dagstøtt kan me lese rapportar som fortel oss at det moderne jordbruket er avhengig av ein energiinnputt som enkelte stadar og for enkelte produksjonar langt overgår energioutputen – ein haustar med andre ord mindre enn ein sår.
Av Torbjørn Tufte
Statsvitar, Agri Analyse
I siste dagane les me at «europaministar» Vidar Helgesen har pakka kofferten stappfull av einsidige innrømmingar til EU i si fyrste vitjing i Brüssel som ministar. Amerikakoffert er velkjent frå visa Julekveld i skogen, der det heiter seg at det ikkje er julenissen som bankar på døri, men derimot amerikasonen som vender attende med kofferten full av alskens herlegdomar.
Eit nyord må kanskje verte Noregskofferten, for det må for Unionen opplevast som å få julenissen på vitjing, når europaministaren trapper opp med gåvedryss frå Noreg utan vederlag. Prosenttoll på ost, lammekjøt og biffar av storfe vert nonsjalant dryssa over gåvebordet for å skape god stemning. Norske bønder og arbeidarane i matindustrien skal betale prisen for gildet.
Ikkje eit ord om at Noreg er lei av tollvernet til EU på fisk og landbruksvarer. Det burde vere rimeleg å minne vertskapet på at Noreg importerer 100 gonger meir meieriprodukt per capita enn EU gjer.
Når det gjeld den mykje såkalla proteksjonismen og tollmuren til Noreg er realitetane i handelsstatistikken at Noreg importerer 11 000 tonn ost til 5 millionar innbyggjarar, der EU importerer 80 000 tonn til 500 millionar innbyggjarar. Kring 15 prosent av forbruksmarknaden i Noreg er dekka av importert ost, medan importen utgjer godt under 1 prosent i EU. Sagt på ein anna måte, i Noreg er importen av ost 2 kg per innbyggjar, mot knappe 15 gram i Unionen. …
Av Anders Bryn. Forsker, Naturhistorisk museum, UIO
og Bjørn Egil Flø. Forsker, Norsk senter for bygdeforskning
Gjennom Klimaforliket ble flertallet i Stortinget enige om en rekke forebyggende og avdempende klimatiltak. Det mest dagsaktuelle forslaget er at skogplanting på nye arealer i Norge kan øke opptaket av klimagassen CO2, og dermed bremse drivhuseffekten. Dagens fagkunnskap tilsier at dette ikke er et effektivt klimatiltak og at de negative bivirkningene er omfattende. Dessuten vil tiltaket bidra til å legitimere dagens forbruksmønster.
Foto: Anders Bryn
Begrunnelsen for skogplanting på nye arealer kan summeres opp som følger: gjennom raskt opptak av CO2 vil ny skog gi samfunnet ekstra tid til omlegging mot mer klimavennlig forbruk, samtidig som arbeidsplasser sikres i distriktene, uutnyttet areal aktiviseres og bioenergi bindes til framtidig nytte. Ifølge utredningsarbeidet som nylig ble presentert av Miljødirektoratet, befinner de største arealene som kan tilplantes i de 4 vestlandsfylkene og i Nord-Norge. …
Av Bjørn Egil Flø
Ho ville berre verte kvitt litt «dårleg samvit», dottera til bror min, då ho leverte søknaden om å få rive den gamle løa som fylgde med tilleggsjorda ho kjøpte fyrst på 2000 talet. No gledde ho seg til ho fekk svaret på søknaden og kunne få fjerne skampletten.
Foto: Yvonne Flø
Men svaret var heller nedslåande. Kommunen hadde sendt saka til høyring hjå Fylkeskonservatoren som gjekk imot riving. Mest interessant var likevel ordlyden i brevet. Grunngjevinga bar nemleg lite konservatorfaglege argument i seg. Derimot var argumentet for bevaring at ”Flø er ein svært spennande stad…”. Og vidare seier konservatoren; ”Med tanke på turisme har Flø stort potensiale for å bli ei riktig perle”.
Så går konservatoren utanlands og meiner at ”Nordmenn verdset dei kvite tette og krunglete greske byane på øyane der”, for so å trekke inn ”Aidensfield..” som ”.. sel stort i turismesamanheng i Storbritannia, og sjølv kalde Svalbard er ein stor attraksjon”, for til slutt å hevde at ”Flø er ein slik stad dersom godt vertskap tek i mot”. Derfor kan altså ikkje fylkeskonservatoren tilrå riving.
”Dette er då vanvit”, sa ho og såg på meg.
”Kva er det dokke tenker på?”
”Dokke?”
”Ja dei er då sånn som deg alle i hop, universitetsutdanna forstårsegpåarar som har gått seg fast i ei fantasiverd og trur det går ann å leve av å selje såpe og lindukar frå ei gamal løe i sørvest kuling og regn”. …
Av Katrina Rønningen, Forsker ved Norsk senter for bygdeforskning
Målet om økning av norsk landbruksproduksjon med 20 prosent på 20 år gjør det nødvendig å klargjøre noen av premissene. Hvordan skal denne økningen skje? Hvem skal stå for den og hvor?
Norge har siden bykset på FAOs matvareindeks i 2008 beveget seg fra multifunksjonelt landbruk og kulturlandskap som legitimering av landbrukspolitikken, til å fokusere på behovet for økt matvareproduksjon. De gamle produksjons- og beredskapsmålene er dermed rehabilitert, til stor glede for de innen landbruket som syntes fokuset på kulturlandskap og miljø som legitimering av fortsatt landbruksstøtte var klamt og nedverdigende – det er jo matprodusenter de er! Nå står altså produksjonsøkning og produktivitetsøkning i sentrum igjen. Desto større var derfor frustrasjonen under jordbruksforhandlingene i fjor, da dette ikke ble materialisert i noen betydelig økning i produsentpriser og inntekter. …
Av Bjørn Egil Flø
Medan fattige familiar ligg utarma og makteslause i slumbelta kring dei store byane, drikk spekulantane i Glencore – verdas største råvareselskap – kvitvin og et kanapear i sine svale airconditionerte lokalar i Baar.
For dei feirar ein prisvekst på mat utan sidestykke i historia, råvareselskapa. Dei feirar tørken og forørkninga og folkeauken, dei feirar vestens kjøthunger, flaumskadar og dei dramatiske klimaendringane. Dei feirar energiknappleik og matkorn på tanken og dei feirar at alt saman bidreg til å sende priskurvene for matvarer til himmels og fylle lommebøkene med meir enn dei evnar å bruke. Og neste år ser ut til å bli deira beste år nokon sinne. …
Av Torbjørn Tufte, Statsvitar, Agri Analyse
I ei NTB-melding, attgjeven i mellom anna NRK, Aftenposten, VG og Dagens Næringsliv, slår jussprofessor og leiar frå EØS-utgreiinga, Fredrik Sejersted, fast: ”Selv om det kan være rom innenfor avtalen til å velge mellom ulike måter å regne ut tollsatsene på, vil enhver mekanisme som fører til økte tollsatser, gå mot selve ånden eller intensjonen i EØS-avtalens artikkel 19.”
Dette er ei spesiell ytring. Toll og tollsatsar er fastsett i WTO. Nettopp, bruk av tollsatsar er det legetime verkemidlet i WTO-regelverket. Bindingslistene i WTO definerar tollsatsane eit land har rett til å nytte. Såleis har ikkje fastsetjinga av norske tollsatsar overfor tredjeland noko med verken Artikkel 19 eller EU å gjere. Artikkel 19 i EØS-avtala er ei bilateral (tosidig) liberalisering mellom Noreg og EU. Når det vert vist til tollsatsar, ost og Artikkel 19, så er det ostekvota som er liberaliseringa Noreg og EU er samde om. Ostekvota er auka frå 4500 tonn til 7200 tonn i den siste Artikkel 19-avtala (i kraft 1/1-2012). Liberalisering i Artikkel 19-avtala er eksklusiv og importkvota på ost er øyremerka for EU. …
Av Bjørn Egil Flø
«Garlytestell», sa dei forakteleg, karane på butikken. Dei snakka om Berten, grannen vår, han som brukte gå fjøra å sjå etter rak kvar gong det hadde vore storbåre. «Fare slik å gå» sa dei «…, kunne han ikkje brukt tida på å sette istand løeveggen då..? Ein treng ikkje akkurat vere ingeniør for å sjå at den treng vøling».
Han var annleis, Berten. Medan grannane investerte i traktorar, danske avlessarvogner, tårnsiloar og nye driftsbygningar, held Berten fram med den gamle merra, sleperiva og ei lita høykjerre. Der andre støypte fine trapper og laga seg terrassar med rekkverk var Berten godt nøgd med dei fem seks europallane han ein gong hadde lagt opp midlertidig. …
Av Bjørn Egil Flø
Utmarka har gått frå å vere beitemark til å bli representasjonar for den symbolkonsumerande middelklassa sin iherdige projisering av flyktige identitetar. Kiting, hundekøyring og massemønstringar der tusenvis av DN-lesande middelklassemenn ivrar etter å simulere åndeleg slektskap med polarheltane våre, bidreg til å omdefinere utmarka og stiller store krav til forvaltingas handverkarar og utfordrar dei tradisjonelle utmarksnæringane. …
Eg var på konferanse her om dagen*. Det var ikkje ein av desse store konferansane, her var ingen internasjonale delegasjonar eller anna storfolk, tvert om var det ein konferanse for dei mange små. Det var ein av dei som bidreg til dei små stega i rett lei, ein av dei som fortel oss at “det er det jamne arbeidet som dreg”. For dei var trottige og arbeidssame, folka på konferansen. Dei kom frå dei tradisjonelle utmarksnæringane våre, det var bønder, grunneigarar og reineigarar, det var representantar frå forvalting, politikk og forsking. Alle med fyrstehandskompetanse på det stadig meir konfliktfylte området som utmarka kring om i grendene er.
Les meir
Av Margaret Eide Hillestad og Torbjørn Tufte, Landbrukets utredningskontor
Europautredningen (NOU 2012:2) framstiller norsk landbrukspolitikk som noe spesielt og særegent. De skriver: ”norsk landbruk og deler av den norske landbruksbaserte matindustrien har vært og er relativt sterkt skjermet fra utenlandsk konkurranse, sammenlignet med EU-statene der det internt er fri handel med mat og landbruksvarer.” Det er nettopp her hele poenget ligger. EU er en tollunion. Dermed er Norge ett tollområde på landbruk og EU et annet. Handel internt i EU er i internasjonal handelspolitikk et lokalt fenomen tilsvarende den frie vareflyten mellom Oslo og Buskerud, eller Texas og Florida. Hjemmemarkedet til EU derimot er sterkt skjermet mot konkurranse fra land som er utenfor Unionen.
Videre står det: ”Norge har lenge ført en landbrukspolitikk med høye overføringer, sterkt importvern og klare målsettinger knyttet til produksjon og inntekt, og ivaretakelse av flere ikke-økonomiske hensyn, som spredt bosetting, miljø og bevaring av kulturlandskap. Norge har også hatt en målsetting om å bevare en norsk matindustri som i størst mulig grad baserer sin produksjon på norske råvarer.” Spørsmålet er om utvalget i det hele tatt har lest noe om EUs felles landbruks-politikk. Disse målene er tilnærmet sammenfallende med målsettingen i CAP. Hva er problemet? …
Kontaktinformasjon:
RURALE REFLEKSJONAR 