Produksjonsøkning og produktivitetsøkning – eller arealforvaltning?

Av Katrina Rønningen, Forsker ved Norsk senter for bygdeforskningkatrina

 

 

Målet om økning av norsk landbruksproduksjon med 20 prosent på 20 år gjør det nødvendig å klargjøre noen av premissene. Hvordan skal denne økningen skje? Hvem skal stå for den og hvor?

Norge har siden bykset på FAOs matvareindeks i 2008 beveget seg fra multifunksjonelt landbruk og kulturlandskap som legitimering av landbrukspolitikken, til å fokusere på behovet for økt matvareproduksjon. De gamle produksjons- og beredskapsmålene er dermed rehabilitert, til stor glede for de innen landbruket som syntes fokuset på kulturlandskap og miljø som legitimering av fortsatt landbruksstøtte var klamt og nedverdigende – det er jo matprodusenter de er! Nå står altså produksjonsøkning og produktivitetsøkning i sentrum igjen. Desto større var derfor frustrasjonen under jordbruksforhandlingene i fjor, da dette ikke ble materialisert i noen betydelig økning i produsentpriser og inntekter. …

Myndighetenes mål om økning av norsk landbruksproduksjon med 20 prosent på 20 år reiser både praktiske og agronomiske utfordringer, men også noen overordnede politiske og prinsipielle spørsmål rundt norsk landbruksproduksjon og arealforvaltning. Knyttet til noen helt konkrete forhold: Hvordan skal denne økningen skje, hvor, og hvem er det som skal produsere og hvem skal eie? Premissene og konsekvensene av ulike veivalg for å nå dette målet trenger et kritisk blikk.

Det er tre hovedspor i den norske landbruksdebatten:
1) Økningen i landbruksproduksjonen bør skje gjennom effektivisering på færre og mest mulig rasjonelle bruk.
2) Ta i bruk utmarka – over store deler av landet – for kjøtt- og melkeproduksjon. Produksjonspotensialet i utmarka er stort. Her kan også reindrifta trekkes inn.
3) Markedsliberalisering: Slipp bonden fri så får vi effektiv produksjon, la markedet ordne opp.

Bygdeforsknings undersøkelse ”Trender i norsk landbruk” går annethvert år, og viser blant annet at en minkende andel av bondehusholdningene kan leve kun av landbruket. I 2012 hadde bare 6 prosent hele husholdsinntekten fra landbruket. Dette innebærer at familiebruket i form av arbeidsinnsats fortsatt eksisterer, men ikke inntektsmessig. ”Å danse i bunad” skriver Karl Erik Sørensen i en kronikk, og viser til at for å få lov å fortsette i landbruket, må drifta subsidieres med andre typer inntekter. ”Diversification” heter det på EUsk, og er også sterkt oppmuntret til i de norske landbruksmeldinger siden slutten på 90-tallet: ”Ta hele landbrukseiendommens ressurser i bruk”. Det norske småbruket var alltid et mangesysleri, men det er hardt å skulle satse og foreta det 21. århundrets krav til investeringer i maskiner og bygninger basert på et mangesysleri, og mange verken kan eller bør gjøre det. Resultatet er at en stor andel bruk driver på nedslitt utstyr, unnlater å investere, rekrutteringen til fortsatt landbruksdrift går ned, og Tine Troms sliter med å få inn nok leveranser til meieriene. Over 40% av norsk landbruksjord drives som leiejord, noe som reduserer innsatsen for jordbearbeiding og drenering.

Større maskiner, mer regn, mindre grøfting, dårligere agronomi, investeringsvegring, lave inntekter, men også jordhunger og ønske om å komme inn i landbruket i en del områder – alt peker mot at det er behov for både opprusting og profesjonalisering på flere områder. Videre tas det til orde for å ”gjøre noe med eiendomsstrukturen.” Det er opplagt rom for å hente ut visse stordriftsfordeler i norsk landbruk, men svaret ligger ikke bare der; internasjonale erfaringer viser at bruka tilsynelatende aldri kan bli store nok, produksjonen aldri høy nok, og gjeldsbyrden skremmende. Hjemlige erfaringer tilsier at bedre økonomi også kan ligge i smartere løsninger og klimatilpasset teknologi snarere enn i størrelse. Skal de som datt ut/ble presset ut av produksjonsregistre og landbruksstatistikken presses til å selge til de som har sjanse til å holde ut fem-ti år lenger? (Her holder vi fritidsboligproblematikken utenom!) Et landbruk basert på utenlandsk arbeidskraft representerer også et dilemma, selv om vi ser at en del blir og bidrar til bosetting og levende bygder.

Landbruk omfatter i Norge jordbruk, skogbruk og reindrift. Med en aktiv bruk av utmarka er Norge gunstig stilt for produksjon av animalier. Fordelingen mellom lyse og røde kjøttslag, importert kraftfôr og kornpris, rødt og lyst kjøtt, og sammenhengen med kostholdsråd, miljø/klimaregnskap og land grab bør være sentralt for vurderinger og beslutninger rundt norsk matproduksjon og selvforsyningsgrad. Når det gjelder utmarkssporet, er åpenbare utfordringer rovviltsituasjonen. Det er ingen menneskerett å drive med sauehold over alt i Norges land, men det er faktisk en mer krevende øvelse å si at deler av den sørsamiske reindrifta skal slutte.

Fortsatt står det i landbruksmeldinga at vi skal ha et levende landbruk og dertilhørende kulturlandskap over hele landet. 22 spesielt verdifulle kulturlandskap gjennom ordningen Utvalgte Kulturlandskap får ekstra tilskudd for at gardbrukerne og eierne skal være i stand til å gjøre en ekstraordinær innsats for å ta vare på landskapet, det biologiske mangfoldet og kulturminnene. Selv her ser er del mørkt på framtida, rekruttering og mulighetene for å ivareta verdiene.
”Landbrukspolitikk og klima – tilbake til framtida” er et stort internasjonalt forskningsprosjekt der vi har undersøkt om blant annet miljøperspektivet drukner i klimaspørsmålet og nyproduktivismens fokus på økt matproduksjon og produktivitetsvekst. Svaret er ja, i stor grad. Implementeringen av ”bærekraftig intensivering” kommer Bygdeforskning til å ha et kritisk blikk på framover.

Et argument i den siste landbruksmeldinga (Meld no. 9 2011-2012) for å øke norsk landbruksproduksjon er Norges plikt og medansvar for å øke produksjonen når både nasjonal og global befolkning øker. Men bidrar en høy norsk landbruksproduksjon basert på en høy andel importert kraftfôr faktisk til å øke den totale jordbruksproduksjonen?

Med klimaendringer og usikkerhet i den internasjonale matvaresituasjonen har vi i Norge ansvar for en analyse av hva robuste landbrukssystemer i norsk/arktisk sammenheng innebærer. Dersom norsk landbruksproduksjon først og fremst skal være et virkemiddel i en risikoaversjonsstrategi, må betydningen av skala analyseres. En risikoaversjonsstrategi i forhold til klimaendringer og ekstremvær vil sannsynligvis innebære en viss form for landbruksproduksjon over hele eller store deler av landet. Da blir god arealforvaltning langt viktigere enn raskest mulig produksjons- og produktivitetsøkning.

Katrina Rønningen
Seniorforsker, Norsk senter for bygdeforskning

Innlegget har stått som kronikk i Bondebladet den 21. februar 2013

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

w

Koplar til %s