Av Bjørn Egil Flø

Han sa det aldri rett ut, far min, men han sa det då likevel. Det var på dei mange endelause helgeturane med vår gamle Austin Cambridge at han indirekte lærte meg at ekte mannfolk ikkje et kliss.
Du skjønar eg via nesten to år av livet mitt til denne merkelege forma for helgesyssel som det var å fylgje far min for å sjå på nyfjøsane åt bønder i dei mange avsidesliggande sunnmørsgrendene. Han var grundig slik, far min. Han ville ha mest mogleg førehandskunnskap sjølv, før han sette i gong bygginga av eigen fjøs. Du veit sa han ”.. du kan ikkje stole på desse folka på Fylket…, høgt utdana er dei, papphanane, men mjølke kan dei ikkje”. …
Av Bjørn Egil Flø

Neida, dette er inga bokmelding av ein imaginær oppfyljar av Fosse sin roman ’Raudt, Svart’, men einast ein freistnad på å få ut litt frustrasjon kring debatten om raudt og kvitt kjøt som har kome fullstendig på villstrå det siste halve året.
Det toppa seg i førre veke då ”distriktsminister” Haga innrømma å vere fargeblind. Etter å fyrst å ha provosert bondestanden og hevda at det beste den miljømedvitne forbrukar kunne gjere var å ete kvitt kjøt, kuvende ho og hevda at ho sjølvsagt hadde meint raudt kjøt og dermed la ho seg ut med nokre vêrsjuke miljøforskarar, som alle hevda å inneha nett den sanninga som trengst til å fortelje folk kva som er rett å gale. …
Av Bjørn Egil Flø

Eg var på utstiling her for ei tid tilbake. Blilyst, denne gruppa av velmeinande unge menneskjer som gjer ein heiderlig innsats for å halde liv i Bygde-Noreg hadde invitert gjestar til å sjå resultatet av arkitektkonkurransen ’Moderne boløsninger på bygda’. Det var interessant og eg vil på det sterkaste tilrå andre å ta ein tur innom containeren deira. Om ikkje anna for å sjå kor dårleg stelt det er med den norske arkitektstandens kunnskap om grunnleggjande særeigenheiter ved den norske bygda.
Bakgrunnen for arkitektkonkurransen kan vanskeleg sjåast isolert frå bakgrunnen for Blilyst som soleis. Likevel er det viktig å presisere at min kritikk ikkje må tolkast som ein kritikk mot Blilyst, men som ein kritikk einast retta mot den norske arkitektstanden og deira larmande fåkunne om kva ei norsk bygd er. …
Av Bjørn Egil Flø

Han kallar det ”möjligheternas land” svensken som har etablert seg som optikar og brilledesignar i bydelen Castro i San Francisco. I butikkvindauge heng eit tosiders oppslag frå eit svensk vekeblad. ”Det er inte möjligt at göra sucsess i Sverige sånn som här” seier Björn i intervjuet, ”avensjukan är for stor der hemma, här blir vi bara oppmuntrad om vi tenker lite stort mens hemma blir vi trampat ner i skiten”.
Jau da, me kjenner då att desse historiene frå før, frå alle dei utflytta nordmenn som fortalde om kor svært alt var i Amerika og om korleis den heimlege mentaliteten held slike kreative og dyktige sjeler som dei sjølve nede. Det var vanleg for førti femti år sidan, då me ennå trudde på den amerikanske draumen, før nokon av oss hadde sett prislappen som heng på den råe dyrkinga av individuell opportunisme. Det var då me enno hadde eit kollektivt minne om Marshalhjelpa og me ungane vart yr berre av å lese tittelen på Elvis sin ”King Creole”. Det faktum at det var ein åttesporskassett og at verken bror min som eigde kassetten eller nokon andre me kjende hadde utstyr til å spele den gjorde ingenting, for på coveret var biletet av den unge amerikanske draumen ’in persona’, det var meir enn nok til å forstå at i Amerika var alt mogleg. …
Av Torbjørn Tufte
I høve generaldirektør i Verdens Handelsorganisasjon (WTO), Pascal Lamy, si vitjing av årskonferansen til NHO tidlegare i år, har Lamy og WTO vortne presentert i media som våpendragaren til dei fattigaste landa og refsaren av vrangvilja til Noreg i landbruksforhandlingane. Eller er det slik at Lamy snarare kjempar for legitimiteten til WTO og ei ny avtale enn for interessene til utviklingslanda?
Media referer at Lamy tuktar firkløveret Japan, Sør-Korea, Noreg og Sveits fordi desse kjempar for eit sterkt vern av landbrukssektoren i WTO, ein posisjon som hevdast å vere til hinder for utvikling. I ei tale hjå New York Law School i oktober minna Lamy sjølv på at ”The WTO is not a development agency,…”. Likevel vert utsegna ”marknadsliberalisering reduserer fattigdom” stadig framstilt som ei automatisk mekanisme i samfunnsdebatten kring landbruksforhandlingane i WTO. Det er då spesielt underleg å framheve nokon av verdas største nettoimportør av landbruksvarer som bremseklossar når det gjeld handel og utviklinga i verda. …
Av Bjørn Egil Flø

Under dekket av å skulle verne den sårbare Australske naturen mot levande organismar frå framande kontinent har bøndene hand i hand med miljøvernarar og politikarar bygd opp eit grensevern meir effektiv enn dei mest ekstreme tollstsar, dei kallar det Bio-security.
Men no kan det vere slutt og dei fyrste som må tole smertene er fruktdyrkarane i det enorme nedbørsfeltet Murray Darling bassenget i delstatane New South Wales og Queensland. …
Av Bjørn Egil Flø

Når prisen for å bu i ein ombygd kjølekonteinar i ein småby langt vekk i Western Australia er høgre enn det du betalar for eit ’penthouse’ i Sydney harbour må sjølv dei mest einfaldige av oss forstå at noko er gale. Men ministrane står apatiske i ring å vitnar ei voldtekt av ein småby dei sjølve har seld for småpengar til grådige gruveselskap.
Det som vert sett på som Australias andre gruveboom slår positivt ut på nasjonalbudsjettet og er lukrativ business for cowboyane i den Australske entreprenørbransjen, men i kjølvatnet flyt lika av aboriginar og andre som budde her før invasjonen og som ikkje makta køyret. …
Av Bjørn Egil Flø

“Welcome to John Howard’s sunburnt country” stod det å lese på banneret åt demonstrantane som møtte oss på Brisbane Internasjonale flyplass. Med praktiske råd og kreative triks om vassparing bad dei oss om å hjelpe Brisbane med å etterleve ’Level 5’ krava om vassrestriksjonar. Me lova å gjere vårt beste og spøkefullt tipsa me dei om å hente tørrsjampoen ned frå retrohylla, det ville vere nyttig i eit land der vassforbruket før fyrste restriksjon vart innført i 2005 faktisk var på heile 300 liter per dag per person.
Men tørken som har råka landet er slett ingen spøk. Bøndene i dei folkerike og sterkt tørkeramma delstatane New South Wales, Victoria og søre delar av Queensland drøymer om grøderike våtmarkar og blenkjande billabongar på Australias ’Top end’ kvar gong dei bøyer seg for å sjekke merket på enno eit kveg som har måtte gitt tapt. John Howard, som aldri har ratifisert Koyoto avtala og som heller ikkje vil tilkjenne tørken å vere ein effekt av klimaendringar, er varsam med å karakterisere dette som ei katastrofe. Likefullt vil me kanskje få sjå ei folkevandring frå sør til nord som me ikkje har sett maken til i moderne historie. …
Av Bjørn Egil Flø
“It’s not just what you take out of life that’s important it’s what you put in to it”

Slik opnar dei New Zealandske mjølkebøndene si store kampanje “go dairy”. Unge bønder i 30 – 40 års alderen står fram å tilrår mjølkeproduksjon som eit seriøst alternativ for den som måtte ønskje eit karriereskift og som ønskjer å kome à jour i livet. Mjølkeproduksjon kan, i fylje reklamen, tilby både økonomisk tryggleik, ein spanande livsstil samt moglegheit til å arbeide saman med resten av familien.
Kampanjen hevdar å ha som mål å rekruttere fleire
folk til landbruket, men enkelte uttrykkjer likevel ein viss skepsis til kampanjen. …
Av Bjørn Egil Flø

I landed with every waka in Aotearoa and all iwi embrace me
I am a custom they call manaakitanga
My brother landed in the pockets of the Pakeha
He is an industry they call tourism.
My brother and I have been trying to get along ever since
Slik introduserar Steve Sole sin artikkel «Maori Tourism» i siste nummer (No 82) av New Zealand Geographic, og trekker opp hovudlinjene i den lange og konfliktfylte debatten om kommersialisering av Maori kulturen.
I motsetnad til mange andre stadar i verda har likevel Maoriane greidd å finne det ein kan kalle ein gylden middelveg og bygd opp sterke og stabile institusjonar som sikrar at store delar av inntektene frå maori turismen går til å styrke maori kulturen. …

