Duften av fersk ved
er noe av det du seinest vil glømme
når slørene trekkes for …
”Hans Børli”, sa han. ”Kjenner du til han?” Eg må innrømme at eg ikkje forstod at han nett hadde deklamert byrjinga av eit dikt, for det passa liksom så godt inn i forteljinga hans. Han snakka om nyingen, dette bålet som både skogeigarane og jegerane snakka om, og som ikkje eingong trong vere ein ”nying” reint teknisk, men berre eit vanleg bål som jaktlaget kunne samle seg kring i skogen. Dei snakkar om det, eller det å samlast kring nyingen, som det skulle ha vore ein heilag rite – ein rite som ikkje må brytast. Men i botnen er det like mykje samhald dei snakkar om, og om det å ta seg tid. Ved å knyte det spesifikt opp til nyingen knyter dei det også opp til noko større. Dei knyter det opp til arven frå skogsarbeidarkulturen og til samhald mellom arbeidsfolk, grannar og bygdefolk. Forteljinga om nyingen symboliserer den østerdalske skogskulturetosen og inngår i skapinga av den stadeigne elgjaktetosen. …
Av Lars Thue
Økonomene sliter med å verdsette nostalgi og følelser!
Uttrykket ”arvesølv” skaper søt gjenklang hos noen. For andre lukter det nostalgisk mugg. En gjennomgang av avisene fra de siste månedene viser blant annet at dette har vært karakterisert som arvesølv: Det gamle posthorn-symbolet til Posten, nedbøren på Vestlandet, andaktene i NRK, hvitfisknæringen, Freia sjokolade, industribedriften ELKEM, Telenor og Statoil, folkevisen Draumkvedet og offentlige vannkraftverk.
Uttrykket arvesølv har en dobbelthet. Sølv er verdifullt i seg selv. Men arvesølv er noe ekstra verdifullt. Det har en følelsesmessig merverdi, en affeksjonsverdi. Følelser er noe vanskelige greier som er vanskelig å oversette til kroner. Gjennom markedsundersøkelser kan vi anslå tap og vinning for Posten ved å bytte posthornet ut med ny logo. Men gamle postfolk vil trolig finne en slik utregning meningsløs. Uttrykket ”arv” har en historisk dimensjon og referer seg til en gruppe ”arvinger” som har levd med sølvet og som knytter minner til arven. …
Av Arve Hjelseth
La oss innrømme det først som sist: Mange av oss på venstresiden ligner veldig lite på det folk vi påstår oss å representere.
For å få fram et poeng, eller en tankefigur, kan det av og til lønne seg å være sparsom med nyansene. Derfor vil jeg i denne teksten stort sett bare fremstille én side av saken, så får vi se hvor langt det bærer. Det er en stor utfordring at venstresiden, bevisst eller ubevisst, bygger på en idé om at arbeiderklassen kan vises veien til det gode og frigjorte liv av folk som selv stort sett tilhører middelklassen. La meg bruke min egen tilværelse som eksepmel: I motsetning til det folket den akademisk orienterte venstresiden vil vinne for sin politikk, ser jeg nesten aldri på TV, bortsett fra fotball. Jeg blar aldri i Se og Hør, heller ikke hos tannlegen. Jeg hører nesten utelukkende på P2, og i hvert fall ikke på P4. Jeg leser aldri kioskromaner. Jeg har ikke campingvogn på Larkollen. Jeg er helt ubehjelpelig når det kommer til praktisk arbeid. Jeg har en tendens til å intellektualisere selv det mest hverdagslige, og det er ikke ment som et kompliment til meg selv. Kort sagt; i likhet med store deler av den akademiske vestresiden, som dominerer både i SV, Rødt og i det ledende sjiktet i Ap, har jeg absolutt ingen ting til felles med arbeiderklassen, hverken hva angår livsorientering, verdier, interessefelt eller praksisformer. …
Eg såg dei på fjernsynet, to unge jenter, sjølv om dei freista å skjule andletet sitt kunne eg sjå at dei verka slitne, men nøgd. Halve natta hadde dei vore med mobben i bydelen Haringey i Nord London og synte villig fram nattas fangst til reporteren. Jeans, toppar i alle slags fargar og fleire kardigans, den eine av dei hadde også ein hang til eksklusivt undertøy og hadde nytta høvet til å utruste seg med merketruser som ho elles aldri ville kunne ha råd til å kjøpe.
Men den som søkjer å redusere opprøra i dei Engelske storbyane til einast å handle om meiningslaus plyndring og snevre profittmotiv for arbeidslause småkriminelle er i beste fall ignorant om den røyndomen som omgir Storbritannias unge i dag. Det er ein røyndom som er politisk vedteken og implementert av statsminister David Cameron og velsigna av ei vellukka britisk øvre middelklasse og eit samla internasjonalt bank og finansvesen.
“We are just showing the rich we do what we want”, sa jenta som nett hadde synt fram det eksklusive undertøyet frå posen, og eg tenkte her treng me alle å ta eit steg att om me skal greie å sjå det store biletet. …
Av Bjørn Egil Flø
”Dei hevdar det”, sa Arvid. Eg hadde nett konfrontert den staute jaktlagsleiaren med at eg trudde elgkjøtet var vorte mindre viktig no når dei fleste av oss har råd til å kjøpe all den maten me ønskjer. ”Men”, held han fram ”.. eg trur likevel ingen på laget her ville ha jakta om det ikkje vart kjøt utav det”. Han trur tvert om at mykje av meininga med elgjakta er tufta på nettopp kjøtet.
I ei tid der postmoderne teori har lært oss at symbolikken har fått forrang for materialiteten er altså kjøtet likevel essensielt for jakta i Elgbygda. ”Ja det er det!”, seier Signe, ho er seint i 60 åra og driv eit lite bruk saman med sin eldre bror Bjarne. Dei har tett på tretti folk som meir eller mindre fast mottek elgkjøt frå dei. ”Alle syskena skal ha”, seier ho og fortel at dei var ni born til saman men no er dei berre seks att. Ein av dei bur på Sørlandet, men kjem alltid oppover i løpet av jakta får å få med seg litt kjøt heimatt. ”Det er så kjekt at han kjem”, seier Signe og meinar at broren ”..har rett på litt kjøt”, og legg til; ”.. i alle fall så lenge me har så mykje”. …
Matvarekjedeutvalgets rapport ”Mat, Makt og avmakt” viser at norske forbrukere har halvparten så mange produktvarianter å velge mellom i en gjennomsnittlig dagligvarebutikk som svenske forbrukere har. Samtidig har det skjedd en revolusjon i produkttilbudet fra norsk landbruk de seinere åra. Det som ble uglesett som illojalitet mot det tradisjonelle landbruket for 20 år siden løftes i dag fram som noe av det beste innen norsk matproduksjon av både kokker, media og av landbruks- og matministeren. Mange har løftet i flokk og virkelig fått utvidet tilbudet av lokale kvalitetsprodukter. Men dette er altså ikke nok.
Hos produsenter av lokale matspesialiteter eller, lokal mat, som noen også kaller det, handler det om å øke matproduktenes verdi gjennom å legge til kvaliteter eller egenskaper som forbrukeren opplever som så særegne at de er villige til å betale en merpris for varen. I Norge er slike kvaliteter knyttet til god og særegen smak, håndverkspreget produksjon, fravær av tilsetningsstoffer og nærhet til produksjon. ”Den gode historien” er også vektlagt for disse produktene. …
“Me har knapt sett eitt einaste gardsbruk”, sa den hollandske kvinna, ho var mesta overraska over spørsmåla me stilte. Vår interesse for kva turistane ser i det norske landskapet og særleg kva rolle jordbruket sitt kulturlandskap spelar for deira oppleving av Noreg var berre underleg for ho. Ho var då slett ikkje komen til Noreg for å sjå på jordbrukslandskap, snarare var det fråveret av dei flate monotone rapsåkrane som trakk ho, fråveret av dei mesta endelause mjølkebruka der kyrne berre hadde fått avsett ein galltrakka luftegard for å fylle EU krava. Det var det andre ho var koma for å sjå, ho ville sjå det ho ikkje såg heime, ho ville sjå det ekte og det opphavlege, det som hadde vore før, ”.. før folkemassane”, som ho sa.
Rett nok hadde ho sett ”.. nokre få sauer og ei og anna kyr”, men ho hadde vanskar med å kalle det landbruk. …
Det blir farleg når bygdefolk ser på bygda med byfolkets auge.
Innanfor eksistensfilosofi nyttar ein metaforen ”å sitja i førarsetet i eige liv” for å illustrera det rom me menneske har til å velja korleis me ønskjer å leva liva våre og kva verdiar som skal leggjast til grunn.
Ønskjer me å styra etter eigne interesser og engasjement, krev dette aktive val og aktiv handling. Det finst så mange rundt oss som står klare til å ta over dersom me sjølve ikkje grip rommet for å skapa og forma. Dersom me let andre verdiar og interesser ta over styringa, er me plent nøydde å følgja der dei ønskjer at ferda skal gå.
Metaforen er svært treffande i ei tid prega av kommersialisme og reklamepress. Forbrukaren er den passive konsumenten – han eller ho som let seg leia av andre sine verdiar. For bygda er implikasjonane potensielt dramatiske: Dei verdiar forbrukar- og reklamesamfunnet forfektar er i stor grad urbane! …
Eg har vorte fortalt at folk som meinar å høyre til på vestlandet driv å skriv på ”veggar” og ”twitrar”, og til dels er nokso harme over ein kronikk eg hadde i Bergens Tidene den 16. januar med tittelen ”idylliseringas pris”.
Sjølv undrast eg på kva som kan ha gjort dei så harme, for eg ville då berre gjenfortelje historia til Annie – ei sprek og trivleg eldre dame eg trefte i Nord-London, der eg har budd dei siste månadane. Ho fortalde meg om ein lengt – lengten heimatte – som ho og hundretusenvis av englendarar har bore på i nær 25 år no etter at ein fullstendig skakkøyrd britisk distrikspolitikk har gjort at dei har måtte flytte frå heimbygda si og etablere seg i dei tungt belasta belta kring dei nedslitne britiske storbyane. …
Kontaktinformasjon:
RURALE REFLEKSJONAR 