Av Lars Thue

Økonomene sliter med å verdsette nostalgi og følelser!

Uttrykket ”arvesølv” skaper søt gjenklang hos noen. For andre lukter det nostalgisk mugg. En gjennomgang av avisene fra de siste månedene viser blant annet at dette har vært karakterisert som arvesølv: Det gamle posthorn-symbolet til Posten, nedbøren på Vestlandet, andaktene i NRK, hvitfisknæringen, Freia sjokolade, industribedriften ELKEM, Telenor og Statoil, folkevisen Draumkvedet og offentlige vannkraftverk.

Uttrykket arvesølv har en dobbelthet. Sølv er verdifullt i seg selv. Men arvesølv er noe ekstra verdifullt. Det har en følelsesmessig merverdi, en affeksjonsverdi. Følelser er noe vanskelige greier som er vanskelig å oversette til kroner. Gjennom markedsundersøkelser kan vi anslå tap og vinning for Posten ved å bytte posthornet ut med ny logo. Men gamle postfolk vil trolig finne en slik utregning meningsløs. Uttrykket ”arv” har en historisk dimensjon og referer seg til en gruppe ”arvinger” som har levd med sølvet og som knytter minner til arven. …

Posthornet er et litt sært eksempel på arvesølv. Det er ikke landets offentlig eide vannkraftverk. Men hva mener vi egentlig når vi sier at disse vannkraftverkene er vårt arvesølv? Er det ikke bare en tom retorikk som vi bruker for å bekjempe Høyres og FrPs privatiseringsforslag? I en diskusjon i Dagens Næringsliv om ”Arvesølv og politikk” (08.06 og 20.06. 2011) konkluderer førsteamanuensis i finans Espen Sirnes slik: ”Forkjærligheten for kommunalt eierskap av kraftselskap handler nok mer om nostalgi og følelser enn fornuft”. På den annen side, kan vi ikke sette pris på følelser?

Jeg skjønner ikke annet enn at Sirnes egen markedsorienterte pristeori tilsier at følelser og nostalgi har en reell økonomisk verdi. Markedsprisen bestemmes av tilbud og etterspørsel. Når kommunene ikke selger til den aktuelle markedsprisen, vil en økonomisk forklaring kunne være at kraftverkene representerer noe mer enn en ren finansiell investering. Det er noe i der. Norsk kraftforsyning er bygd opp gjennom 125 år – og i stor utstrekning nedenfra. Kommuner og fylker har tradisjonelt eid over halvparten av produksjonskapasiteten i norske vannkraftverk. Bønder og byfolk har på et bredt felt deltatt i oppbyggingen av denne sektoren i alt fra å stille grunn gratis til disposisjon for elektrisitetsverkenes stolper til samvittighetsfullt å følge arbeidet i elektrisitetsverkenes styrer. Innsats over flere generasjoner bidratt til at folk flest i dette kalde landet har fått lys og varme til en rimelig pris. Arbeidsplasser er blitt sikret på samme måten. Denne historien har så nedfelt seg både i språk og følelser. Vi opplever kraftverkene som ”våre” og mener derfor fortjener rimelige strømpriser. Også bak statens kraftutbygginger ligger det omfattende engasjement og politisk deltakelse både nasjonalt og lokalt. Statens kraftverk er spredt rundt i det meste av landet, og mange opplever med rette et eierskap også til disse.

Likevel. Og med all respekt for følelser, historie og nostalgi. Vannkraftverk synes faktisk også å være utmerkede objekter for langsiktige, rent finansielle investeringer. Førsteamanuensis Frode Kjærland skrev i 2009 en doktorhavhandling om verdifastsetting av kraftverk der han gjennomgikk 65 salg av eierandeler mellom 1993 og 2005. I en artikkel i tidsskriftet Energy Policy (nr 38/2010) konkluderer Kjærland med at disse eierandelene i hovedsak er solgt for billig. Selv uten prissetting av nostalgi og følelser hadde det vært lurt å sitte på eierandelene. Denne oppsummeringen er av stor politisk verdi. Høyre og FrP har lenge vært prinsipielle tilhengere av å selge eierandeler i vannkraftverkene våre.

Lars Thue
Historiker, Handelshøyskolen BI

Innlegget har også stått på trykk i Klassekampen den 8. september 2011