Av Arve Hjelseth

La oss innrømme det først som sist: Mange av oss på venstresiden ligner veldig lite på det folk vi påstår oss å representere.

For å få fram et poeng, eller en tankefigur, kan det av og til lønne seg å være sparsom med nyansene. Derfor vil jeg i denne teksten stort sett bare fremstille én side av saken, så får vi se hvor langt det bærer. Det er en stor utfordring at venstresiden, bevisst eller ubevisst, bygger på en idé om at arbeiderklassen kan vises veien til det gode og frigjorte liv av folk som selv stort sett tilhører middelklassen. La meg bruke min egen tilværelse som eksepmel: I motsetning til det folket den akademisk orienterte venstresiden vil vinne for sin politikk, ser jeg nesten aldri på TV, bortsett fra fotball. Jeg blar aldri i Se og Hør, heller ikke hos tannlegen. Jeg hører nesten utelukkende på P2, og i hvert fall ikke på P4. Jeg leser aldri kioskromaner. Jeg har ikke campingvogn på Larkollen. Jeg er helt ubehjelpelig når det kommer til praktisk arbeid. Jeg har en tendens til å intellektualisere selv det mest hverdagslige, og det er ikke ment som et kompliment til meg selv. Kort sagt; i likhet med store deler av den akademiske vestresiden, som dominerer både i SV, Rødt og i det ledende sjiktet i Ap, har jeg absolutt ingen ting til felles med arbeiderklassen, hverken hva angår livsorientering, verdier, interessefelt eller praksisformer. …

Hva slags grunn skulle jeg ha til å tro at gjennomsnittsnordmannen deler – eller bør dele – de livsanskuelser som følger av måten jeg lever mitt liv på? Selv om vi ser visse tendenser til en voksende underklasse, kommer det store flertallet i Norge greit ut. En i historisk perpsektiv oppsiktsvekkende stor andel av befolkningen har økonomiske ressurser til å leve et liv nokså nær sine egne drømmer og forventninger. Hvorfor er det da så stor misnøye med styresmaktene i hvert eneste kommentarfelt på nyhetssaker på nettet og i hver eneste nettdebatt? Og hvorfor er venstresiden helt ute av stand til å gi fornuftig retning til den misnøyen som kommer til uttrykk? Utfordringen er ikke bare pedagogisk, den berører et sentralt problem ved den akademisk forankrede venstresidens prosjekt.

La meg starte med det åpenbare: Arbeiderklassen ønsker ingen revolusjon, enten den er væpna eller ikke. Det den ønsker, er handlingsrom til å leve sine liv mest mulig i samsvar med sine egne verdier, uten at noen skal fortelle dem hva disse verdiene består i. Frihet er å forme sin egen tilværelse; å ikke bli utbyttet av sjefen og ikke minst å få respekt for de livsvalg man gjør.

Alt for ofte erfarer arbeiderklassen at livsvalgene ikke møtes med respekt, men med misforstått omsorg og tidvis ren paternalisme. To nærliggende eksempler er utdanning og familieorganisering. Når det gjelder det første, er det offisiell politikk at framtiden møtes med utdanning, kvalifisering og kompetanse. Dette er helt uavhengig av at en rekke viktige oppgaver i samfunnet, som uansett må utføres, fortsatt i bunn og grunn krever lite teoretisk utdanning. Man trenger faktisk ikke sitte tolv år på en stadig mer teoretisk skolebenk hverken for å kjøre renovasjonsbilen, klippe hår eller vaske gulv. Man trenger ståpåvilje og praktisk orientering, og man må være disiplinert og pliktoppfyllende. I tillegg trengs sterke organisasjoner som motvirker sosial dumping og som kjemper for ordnede og trygge arbeidsforhold.

Men i dag fortelles ungdom som velger yrkesutdanning implisitt at valgene deres egentlig er på siden av saken i utdanningssamfunnet. I stedet skal de garanteres utdanningsmuligheter dersom de skulle komme til erkjennelse av at de foretrekker en mastergrad fremfor frisøryrket. Resultatet er skoletrøtthet, frafall og meningstap. Hva slags Arbeiderparti er det som på død og liv vil fortelle ungdom at arbeideryrker er noe de bør unngå hvis de skal leve i pakt med den nye tid? Sosiologen May-Len Skilbrei har vist at arbedierklassemødre ofte håper at døtrene deres velger yrker som ligner deres egne. Skal vi ta dem på alvor, eller skal vi prøve å omvende dem for det karriereorienterte middelklasselivets sak?

Med hensyn til familiepolitikk antar utdanningsmiddelklassen at siden den har så interessante og spennende yrker, har arbeiderklassen til syvende og sist samme livsorientering. Derfor må vi i likestillingens og karrierens navn få småbarnsmødrene ut i arbeid, så fort som mulig. La meg være tydelig her; jeg mener fedrekvoten var en strålende idé, og kontantstøtten en tilsvarende dårlig. Å tvinge gjennom tredelt omsorg er likevel unødvendig paternalistisk og dessuten politisk katastrofalt for Ap. Om man har som utgangspunkt at arbeidet og karrieren spiller samme rolle for en industriarbeider som en forsker, er man ute av stand til å se at avveiningene mellom familie og yrkesliv arter seg svært forskjellig i ulike klasser.

Implikasjonen av dette er ikke at vi som lever middelklasseliv, som regel med to likestilte partnere som har hver sin karriere å ta vare på, skal forkaste våre egne verdier. Men vi bør slutte å innbille oss at dette er den vanlige måten å leve det norske livet på. Målet for venstreorienterte akademikere kan ikke være at alle skal bli akademikere, men at alle skal kunne gi like mye mening til livet som dem selv. For en rengjører er det ikke nødvendigvis like fint å jobbe som å danse. Det er en kilde til livsopphold; et middel, ikke et mål i seg selv. Målet kan ikke være at alle familier skal underordne seg Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Arbeiderklassen drømmer hverken om professorat eller sosial klatring, men om tilværelser som ikke nedvurderes av myndigheter og livsstilsdommere, og som ikke trues av svekkede rettigheter for vanlige arbeidstakere. De ønsker også at arbeidet deres ikke ses ned på av akademikere som har forlest seg på bøker om det nye og fleksible arbeidslivet, hvor kunnskap er alt og manuelt arbeid ingenting. Skal venstresiden ha en sjanse, må den slutte å projisere sine egne drømmer og karriereorienterte ambisjoner over på arbeiderklassen.

Arve Hjelseth, Sosiolog, NTNU

Innlegget har stått på trykk som kronikk i Klassekampen den 27. august 2011