Medan stadig fleire velmeinande bygdeutviklingsprosjekt ivrar for at Bygde-Noreg skal gjere seg attraktiv for unge urbane og velutdanna par som etter teorien forvaltar mesta alt som skal til for å skape kreativitet og dynamikk, kan det vere relevant også å gløtte litt til kontraurbaniseringas bakside. Kanskje kan prosjekt som ”Framtidsfylket”, ”Flytt hit” og ”Hardangerlokk” også lære litt av mitt møte med 70 år unge Annie i bydelen Haringey i Nord-London. Kanskje kan me ta med oss at den aktive idylliseringa også kan ha uheldige konsekvensar for lokalbefolkninga og det rurale næringslivet.

”I love the countryside”, seier Annie i det ho forsvinn inn på bakrommet på den vesle dyrebutikken ho passar for dottera. Like fort kjem ho att og syner stolt fram eit bilete av seg sjølv og mannen omkransa av ein brot med ungar. ”Dette var medan me framleis hadde råd til å bu på landet”, fortel ho med ein tydleg lengt. …

Annie og familien hennar er blant dei mange hundretusen som kan kallast offer for kontraurbaniseringa som har prega den britiske landsbygda dei siste 20 – 30 åra. I takt med privatisering, nedskjering i offentleg sektor og jamt tøffare kår for den rurale industrien har det skjedd ei utskifting av den britiske bygdebefolkninga. Arbeidsfolk, ruinerte bønder og overflødige offentleg tilsette har måtte flytte til byane og freiste lykka i dei nedslitne urbane utkantane. Dei rurale småbyane framstår no som attraktive omgivnadar for den urbane middelklasse sin ny-rurale livsstil. Frå å ha vore prega av landbruk, småindustri og ei lokalt sysselsett arbeidarklasse er dei idylliske småbyane no dominert av ei fjernarbeidande øvre middelklasse. Dei er unge og vellykka, dei lever i korrekte parforhold og er kvite i huda, dei har frie yrkjer og pengar på bok og dei har flykta frå den urbane trengselen og dei stadig meir trasige storbyane. Dei søkte trygge omgivnadar, armslag og frisk luft og dei fant det dei leita etter.

Etter kvart som slike som Annie laut flytte ut av heimane sine flytta desse inn. Dei inntok den britiske landsbygda med intensjonar om å skape eigne private idyllar. Stadar der dei kunne få arbeide i fred og vere kreative, der dei kunne skrive bøker og blåse blomstervasar, der dei kunne designe kjolar og kåper og levere vekevisse kommentarar til leiande aviser.

”Dei skapar ingen ting desse”, seier Annie. Ho snakkar om dei nyrurale og hevdar dei står med ryggen til bygda, kun konsentrert om å bygge kulisser kring eigne liv. Pengane tenar dei i London og småbyane er einast private retreat og representasjonar av seg sjølv. Dei manglar det som trengst for å skape tillit og å styrke den stadeigne sosial kapitalen. Dei manglar tidsperspektivet. Annie fortel at huset dei laut selje i 1988 har vore omsett fire gongar etter det. ”Dei har ingen røter der og heller ingen grunn til å slå rot”.

Ho hadde levd heile livet på den engelske landsbygda, men i 1987 råka Margaret Thatcher sin privatiseringsiver også den barnerike familien i det sørlege England. Mannen som arbeida i det til då statlege busselskapet National Bus Company, fekk valet mellom ei stilling i London eller oppseiing. Forsumaren 1987 flytta Annie med mann og ni born til London.

Dei kvidde mot å selje huset i den idylliske småbyen Shipton under Wychwood i Oxfordshire – det skulle verte pensjonistbustaden deira – men husprisane i hovudstaden gjekk i veret raskare enn kva ei bussarbeidarløn greidde å halde fylje med så dei såg inga anna råd. Meklarar og rådgivarar teikna grafar på tavlene og meinte dette ville vere ei lukrative investering. Slik prisutviklinga peika kunne dei kjøpe så mange rurale eigedomar dei ønskja den dagen dei pensjonerte seg, vart dei fortalt.

”Du trong ikkje vere spåmann for å forstå at det ikkje gjekk slik”, seier Annie og nærast spyttar ut; ”You just needed to live in this shit for a few years”. Ho fortel om lokalsamfunnet sitt i bydelen Haringey i Nord London og om kor mistruisk alle er. Ho fortel om innbrota ho har hatt i leilegheita og om sonen som vart knivstukken på Wood Green. Ho snakkar om desillusjonerte tredjegenerasjons arbeidslause og om desintegrerte innvandrarar og ho snakkar om å ikkje ville kjenne naboane. ”Me har blitt skuffa ofte nok til å slutte å tru på folk”.

For det var ikkje Chelsea og Notting Hill dei flytta til, dei hundretusener av Engelske bygdefolk som forlet heimbygda si under herjingane åt ”The Iron Lady”, nei dei laut ta til takke med slitne arbeidarbustadar i Waltham Forest, Croydon og Lambeth som alle toppar kriminalitetsstatistikken. Medan den velgjødde øvre middelklasse kjøpte seg ut av byane, sat Annie og mannen att med einast lengten no – etter at vona hadde forlate dei. ”Me vil aldri ha råd til å flytte tilbake. Verken til Oxfordshire eller nokon anna stad på den engelske landbygda”, fortel Annie. ”Forresten..”, sa ho ”..huset som vi budde i vart selt igjen i vår, veit du kva prisen vart?”. Ho gav meg ikkje tid til å gjete. ”789 000 britiske pund!”, seier ho. Huset som dei knapp fekk ei årsinntekt for i 88, gjekk altså i år til nær 7,8 millionar norske kroner, tilsvarande nær 25 gjennomsnittlege britiske årsinntekter.

Hardt råka av thatcherismen gjorde dei rurale småbyane seg lekre for unge ressurssterke britar som hadde levd seg leie av livet i byen. Dei la seg på rygg og tilbaud det beste dei hadde av rurale idyllar, og alt frå små country cottages til manor houses gjekk for stadig betre prisar. Framover på 2000 talet sette dei sin lit til svevande teoriar om ei ”kreativ klasse” som skulle skape nett den dynamikken som trongst for å lyfte småstadane inn i den nye økonomien. Dei stola på Richard Florida og andre karismatiske trubadurar sitt nye testamente og aktivt ignorerte dei innspela frå den som måtte påpeike dei reelle konsekvensane av dårskapen.

Etter kvart som dei idylliske småbyane fyllest av glasblåsarar og frilansforfattarar med sikre utsikter for solide farsarvar vert dei lokale fyrstegongsetablerarane pressa inn mot dei større byane der husprisane ligg langt under det halve. Heime set dei aldrande slektningane att utan anna sosial kontakt enn kva den Ukrainske heimehjelpa gir dei den eine timen ho er innom i veka. Det som er att av rural industri på denne vesle holmen gjekk i fjor ut i The Daily Mail og hevda at det ikkje lenger er mogeleg å få tak i lokal arbeidskraft. ”Dei som er igjen i lokalsamfunnet no”, seier ein talsmann for The Rural Industries Group ”..er enten helselause, gamle eller nyrurale som knapt evnar anna enn å lese romanar”.

Bjørn Egil Flø

Innlegget har også stått på trykk i Bergens Tidene den 16. januar 2011

Sjå også Marit Aakre Tennø sitt motinnlegg i Bergens Tidene den 19. januar i Pdf og på bloggen Kvegdrift

Klikk deg gjerne innom innlegget Mistillit, moral og sosial økonomi og les om opprøret i Annies bydel Haringey i nord London.

Les også:
The Independent 3. mars 2010, Is there a future for rural living?
The Indepengent 30. november 2010, The market premium: where house prices are booming
The Guardian 15. november 2010, Rural house prices almost double in a decade