I disse dager jobbes det iherdig på mange hold for å utvikle en ny norsk landbrukspolitikk: Regjeringen tar sikte på å legge fram en ny melding til Stortinget til våren, samtidig som det i deler av opposisjonen snekres på alternative tilnærminger, som må være klare til et eventuelt regjeringsskifte. Til disse prosessene hentes det inn synspunkter og tallmateriale fra mange ulike hold. Oppgaven er imidlertid vanskelig for alle parter, som den har vært det i årtier. Ettersom ulike politikere har kommet i posisjon til å prege politikken, og Bondelaget og Bonde- og småbrukerlaget har forhandlet seg fram til ordninger snart her og snart der, har det politiske lappeteppet som utgjør landbrukspolitikken blitt nærmest ubegripelig. Riksrevisjonens påpekning av manglende måloppnåelse i landbrukspolitikken illustrerer problemene ytterligere. Her har vi faktisk å gjøre med et sett av problemer som bare til en viss grad henger sammen med størrelsen på det årlige årlige jordbruksoppgjøret. Problemkomplekset innbefatter bruksstruktur, kulturlandskap, bosetning, solidaritet med verdens bønder, matvaresikkerhet, bøndenes inntekter, samdrift eller ikke samdrift og så videre. …

Det kan være nyttig å reflektere litt over hvorfor jordbrukspolitikken er en så vrien nøtt. Da er en forenkling nødvendig, og begrepet trilemma kan være en fruktbar inngang til problemet. Et trilemma er den situasjonen man har når man har tre mål som forholder seg slik til hverandre at bare to av dem kan oppnås samtidig. Tidligere har dette begrepet vært benyttet om situasjonen innenfor finanspolitikken, hvor tre goder var ønskelige: fast valutakurs, selvstendig pengepolitikk og internasjonal kapitalmobilitet. Man kan ha to av disse godene, men ikke tre.

I landbruket er de tre målene som forholder seg til hverandre på lignende vis disse: en stabil bruksstruktur – dvs et noenlunde uforandret antall bønder; teknologisk og organisatorisk utvikling av jordbruket – dvs et effektivt jordbruk; og til slutt, et tak på produksjonen – altså et ønske om å unngå overproduksjon. Her er situasjonen også slik at vi kan få to goder på en gang, men ikke tre.

La oss si at vi mener at landbruket skal få lov til å være effektivt, det vil si utvikle seg teknologisk og organisatorisk, og at vi samtidig ønsker å ha et stabilt antall bønder. Da blir konsekvensen rimeligvis at vi relativt raskt stanger hodet i et eventuelt produksjonstak. Det blir overproduksjon eller vi må produsere for eksport.

Hvis vi tar et alternativt utgangspunkt, at vi ønsker en stabil bruksstruktur. Eller som Terje Riis-Johansen sa i sine lykkeligere dager som landbruksminister: ”Vi har ikke ett bruk mer å miste”. Da er trilemmaets ulykkelige logikk slik at vi må velge mellom bøndenes mulighet for å henge med på den teknologiske utvikling og det å regulere produksjonsomfanget.

Tar vi utgangspunkt i at det viktigste er å holde produksjonen innenfor rammene av det norske forbruket på de områdene vi kan produsere, er alternativene å stoppe effektivitetsutviklingen eller akseptere at bøndene blir stadig færre. Selvfølgelig er det ingen ansvarlige landbruks- eller distriktspolitikere som åpent velger det ene eller det andre. De ulike landbrukspolitiske regimer, fra Øksnesutvalget og opptrappingsvedtaket på midten av 70-tallet til Riis-Johansens strategi for næringsutvikling ”ta landet i bruk” i 2007 har mikset målsetninger i noe varierende blandingsforhold. Der opptrappingsvedtaket vektla teknologisk og økonomisk utvikling prioriterte Riis-Johansen å opprettholde antall bruk.

Et trilemma er en tvangtrøye, og det er ikke til å undres over at man leter etter utveier. Siden Gunhild Øyangen var landbruksminister på midten av 80-tallet har den foretrukne utveien vært å vise til at bønder kan gjøre andre ting enn å drive jordbruk. Multifunksjonelt landbruk ble det forløsende begrep. Den multifunksjonelle bonden kunne bli akseptert av så vel liberale økonomer som hadde lært leksa om positive eksternaliteter, som av forsvarerne av det norske mangesysleriet. I landbrukspolitiske kretser diskuterer man nå om det trengs et ”utvidet landbruksbegrep”. Ikke så rart med tanke på den tilnærmet lineære nedgangen i antall aktive bruk. Siden slutten på 1960 tallet fram til nå har nedgangen i antall aktive bruk gått fra 160 000 bruk til godt under 50 000. Det synes som om at bøndene tenker at hvis de skal drive med andre ting enn landbruk, hvorfor skal de også drive med landbruk.

Kanskje finnes det andre løsninger: De eksplosive økningene i matvarepriser som fulgte med matvarekrisa i 2008 og den økende konkurransen om de beste arealene som følger av utviklingen innenfor biodrivstoff peker mot en annen løsning på trilemmaet. Kan det skje at det vil bli bruk for alt tilgjengelig areal til å produsere mat og energi, og at vi kan si farvel til snart 50 år med produksjonsbegrensninger? Det er fullt mulig, og kanskje til og med sannsynlig. Da vil det landbrukspolitiske trilemma være historie.

Foreløpig er vi imidlertid ikke der, og den landbrukspolitiske debatten kan kanskje tjene på at partene er åpne på de målkonfliktene som finnes i landbrukspolitikken, og at de står fram med hva de er villige til å velge bort.

Jostein Vik
Seniorforsker, Norsk senter for bygdeforskning

Innlegget har tidligere stått på trykk i Dagens Næringsliv den 23. november 2010
Les også Nationen på nett "Målene i landbruket står i konflikt med hverandre"