Skal vi leve lokalt eller konkurrere globalt?

 

Av Svein-Magne Gjessing

 

 

 

 

I disse dager opplever vi klima- og miljøproblemene sterkere enn noen gang, men hverken nasjonale eller internasjonale myndigheter tar tak i hovedårsaken.

Ifølge Nationen den 18. november, hevder Norsk Landbrukssamvirke og Akershus fylkeskommune, sammen med forskere ved NMBU, at teknologi som robotisering, kunstig intelligens og automatisering kommer til å endre det norske og det globale landbruket. De begrunner det med argumenter som stor kostnadsbesparelse, økt produksjon, klimaendringer, optimalisering av tidsbruken, etablering av kommersielle foretak, hensyn til dyr og klima, at «vi har et håpløst klima og topografi» i Norge, og at unge som ønsker en framtid i landbruksnæringen motiveres av roboter, for å møte «endringene som landbruket må gjennom».

Denne begrunnelsen for en såkalt «digital revolusjon» høres, for meg, ut som en livsløgn eller en bløff. Det er en fremmedgjøring av mennesket som tvinger oss til å spille på lag med teknologien, i stedet for naturen. Dette konkrete eksempelet er bare ett av mange, som illustrerer virkelighetsforståelsen som ligger til grunn for den generelle samfunnsutviklingen. «Business as usual» tar oss i en retning som jeg tviler på at mange unge motiveres av, dersom de selv får handlingsrom til å velge. Jeg skal begrunne mine påstander, og peke på et realistisk alternativ og andre valgmuligheter som ligger rett foran oss.

Økonomisk vekst som styringsmål  

Vi har klima- og miljøproblemer på grunn av vårt overforbruk av naturressurser i industrialiserte land, i all hovedsak gjennom arealendringer og energiforbruk, som har ført til både klimagassutslipp og tap av biologisk mangfold.

Hovedårsaken til vårt overforbruk er økonomisk vekst som endelig styringsmål for samfunnsutviklingen. Klima- og miljøproblemene vil bare forsterkes globalt, dersom land med høy velstand fortsetter å styre i retning av økonomisk vekst. Det gir oss ikke andre valg, enn å effektivisere samfunnet gjennom ny teknologi eller å øke produktiviteten gjennom industrialisering, større selskaper og enheter.

Slik blir samfunnsutviklingen også avhengig av pengekapital. Dette vil igjen forsterke de økonomiske ulikhetene, den økonomiske globaliseringen og vårt overforbruk av naturressurser. Flere studier viser at sosiale problemer ikke lar seg løse innenfor vår moderne økonomi. Det gjelder uavhengig av global fordelingspolitikk og hvordan økonomisk vekst måles.

Dermed forsterkes også den onde sirkelen, som gjør at klima- og miljøproblemene framstår som uløselige. Vi som lever nå, har blitt opplært til å tenke at økonomisk vekst er det samme som utvikling. Det største paradokset er at storsamfunnet i Norge og verdenssamfunnet søker å industrialisere matproduksjonen ytterligere, når 95 prosent av maten produseres i jord, og familiegårdsbruk produserer ca. 80 prosent av verdens mat, ifølge FAO (2014). Familiegårdsbruk er kollektivt den største kilden til arbeid på verdensbasis. Feilslutningen om evig vekst står mellom oss og en bærekraftig framtid.

Jordbrukets tredemølle og vekstens grenser

I min masteroppgave; «Hvordan kan bonden bli veien til en bærekraftig samfunnsutvikling i Luster kommune», har jeg gjort en vilkårsanalyse av bøndenes handlingsrom for nyskaping. Landbruket her, og i tilsvarende bygder med brattlendte eller tungdrevne bruk, møter stordriftsulempene først. De taper i konkurransen med større og mer lettdrevne bruk. Resultatet blir nedlagte bruk, gjengroing og tap av viktige jordressurser i deler av landet, og ytterligere oppskalering og intensivering av jordbruket i andre deler av landet. Min studie viser at en gradvis nedtrapping og nedleggelse av landbruket i enkelte bygder vil påvirke den generelle samfunnsutviklingen i negativ retning.

Det som har gjentatt seg, helt siden industrialiseringen startet, er at vi stadig forsøker å teknologisere og effektivisere vår matproduksjon, forøvrig som alt annet ellers i samfunnet. Når vi møter naturens begrensninger, og til tross for at naturressursene er fullt utnyttet, tas ny teknologi i bruk og produksjonen øker. Det blir overproduksjon og prisene faller. Bonden har to valg. Det ene er å løpe fortere på «jordbrukets tredemølle», ved å fortsette teknologiseringen for å bli mer kostnadseffektiv, eller å øke volumet på produksjonen for å skape økonomisk lønnsomhet. De fleste bøndene faller enten av «tredemølla» på grunn av utmattelse, eller på grunn av arealbegrensninger.

Vi tvinges bort fra livsgrunnlaget

Vi kan velge å snu den negative utviklingen gjennom viljen til å samarbeide, og spille på lag med naturen. Men vi kan ikke velge å forbigå at flere studier viser at vårt samfunn vil bryte sammen innen år 2100, dersom vi fortsetter den teknologiske utviklingen og effektiviseringen som bidrar til overproduksjon og vårt overforbruk.

Grunnvannsreserver går tomme flere steder i landene vi importerer mat fra. Temperaturøkning fører til mer ekstremvær i alle land. I følge «The Emissions Gap Report 2017», som ble publisert av FNs miljøprogram 31. oktober i år, er det svært sannsynlig med en temperaturøkning på minst 3 grader innen år 2100, selv med full implementering av de nasjonalt fastsatte bidragene etter Paris-avtalen.

Ifølge en rapport fra WWF i 2016, har det biologiske mangfoldet blitt mer enn halvert, bare i løpet av litt mer enn 40 år. I Tyskland gjorde Hallmann et al. en studie i 2017, som viser mer enn 75 prosent nedgang i den totale insektbiomassen i tyske verneområder, over bare 27 år. Flere arter kommer til å dø ut på grunn av inngrep vi allerede har gjort.

Vi kan ikke feie under teppet at økologisk, variert og diversifisert jordbruk er avhengig av det biologiske mangfoldet og intakte økosystemer. Samtidig bidrar et slikt jordbruk til å stimulere økosystemer positivt, ifølge IPES Food.

Sentralisering av matproduksjon til større enheter, og nedleggelse av småbruk i distriktene, er ikke bare en trussel mot mange lokalsamfunn, men også en trussel mot vårt livsgrunnlag. Derfor må vi tenke annerledes.

Småbruksbonden kan vise oss veien

Kan vi i storsamfunnet bli enige om andre styringsmål for samfunnsutviklingen, enn økonomisk vekst og global konkurranse? Kan vi bli enige om å tilpasse teknologien til våre grunnleggende behov, i stedet for å tilpasse oss selv og økologien til teknologien? I så fall, ligger det andre valgmuligheter for en bærekraftig samfunnsutvikling rett foran oss, der vi bor. Det forutsetter tillit og samarbeid mellom oss alle lokalt, og på alle nivåer i forvaltningen av storsamfunnet.

Min studie viser at bonden er både ryggraden og limet i lokalsamfunnet mange steder. Samtidig viser bøndene i min studie god forståelse for hva som skal til for å nærme seg en bærekraftig samfunnsutvikling. De er reflekterte rundt det å utnytte og ta vare på de lokale ressursene. De har allsidig kompetanse, og nyskaperen ligger tilsynelatende latent hos mange, men de har ikke handlingsrommet for å skape lokal livskraft og bærekraft.

Det lokale jordbruket kan bli den viktigste drivkraften til bærekraftig samfunnsutvikling globalt. Derfor bør vi styrke de sosiale miljøene og nettverkene rundt bonden og jordbruket, og verdsette bønder og levende matjord. Derfor oppfordres Stortinget til å revitalisere landbruket og småbruksstrukturen i distriktene i Norge, og stimulere yrkeskombinasjoner som gjør det mulig å være bonde og leve lokalt. Mulighetsstrukturen lokalt kan endres, og kulturelle og miljømessige forhold kan stimuleres positivt.

Vi kan ta tilbake tiden og friheten til å dyrke jorda, og bruke egnet teknologi tilpasset vårt ressursgrunnlag. Jorda er en biologisk mangfoldig organisme, som har en produktiv tålegrense. Vi mennesker har følelsesliv og kreativitet, og kan gi noe tilbake til jorda, samtidig som det stimulerer våre mentale og fysiske behov.

Får vi dette handlingsrommet, så kan vi som innbyggere konsentrere oss om fotosyntesen og lokal utvikling, i stedet for konkurranse, autonom teknologi og stordrift. Vi kan regenerere liv, fruktbar matjord og biologisk mangfold. Ringvirkninger fra jordbruket kan gi liv til små lokalt eide virksomheter, og skape en symbiose mellom jordbruket og lokalsamfunnet. Vi kan tilpasse økonomien til økologien.

Flere studier viser at lokalbasert økonomi knyttet til småbruksbonden og jordbruket kan bidra til høyere trivsel og økt velferd for flere mennesker. Det kan tillate oss å tilpasse jordbruket til de lokale naturressursene og økosystemene, og snu den langvarige trenden med nedleggelser av gårdsbruk og migrasjon fra landsbygda. Det kan bidra til å motvirke konkurranseorienteringen i den globale moderne økonomien, og ta oss i retning av bærekraftig samfunnsutvikling lokalt, nasjonalt og globalt.

 

Svein-Magne Gjessing

Diplomøkonom BI, Master i Naturbasert reiseliv NMBU

Innlegget har tidligere blitt trykt i Sogn Avis den 13. des 2017 og Nationen den 27. des 2017

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

w

Koplar til %s