om skrantesjuke og det å bygge tillit for neste krise

Av

Matthew Hoffman

Matthew H

 

 

 

 

Da skrantesjuke ble oppdaget, behandlet myndighetene utbruddet som en akutt nødsituasjon. De handlet raskt for å gjennomføre kontrolltiltak, som inkluderte utryddelse av bestanden i det berørte området.  Det var minimal involvering av de berørte partene; biologisk kompetanse ble prioritert over samfunnsfaglig innsikt; og lite hensyn ble gitt til sosiale effekter av tiltakene.

Men den raske aksjonsrettede handlemåten slo tilbake: viltforvaltningsmyndighetene møtte sterk motstand fra publikum, og følgelig også fra politikere.  De biologiske målene ble ikke oppfylt, og mistilliten som bygde seg opp fortsetter nå å hemme handlingsevnen, mens sykdommen fortsetter å spre seg.

Året var 2002 og stedet var den amerikanske delstaten Wisconsin.

Skrantesjuke, også kjent som Chronic Wasting Disease, eller CWD, ble først påvist blant oppdrettshjort i Colorado på 1960-tallet. Snart etter ble det oppdaget at den var utbredt blant ville hjortepopulasjoner over hele nordøstre Colorado og sørøstre Wyoming.  Sykdommen spredte seg raskt, og i oktober 2016 var CWD konstatert hos hjortevilt i 21 stater i USA og to kanadiske provinser.

Sykdommen smitter hovedsakelig ved direkte kontakt mellom dyr og infiserte fôr- og vannkilder. Kontroll av CWD er vanskelig på grunn av lang inkubasjonstid, vage tidlige symptomer, mangel på metoder for å teste levende dyr, og ikke minst på grunn av CWD-prionenes evne til å overleve i miljøet og forbli smittsom i flere år.

Menneskelige faktorer kompliserer også kontroll med sykdommen, slik tilfellet fra Wisconsin viser. Umiddelbart etter at CWD var oppdaget blant hvithalehjort i Wisconsin, etablerte delstatens myndighet for naturressursforvaltning en “utrydningssone”, der de planla å avlive hele bestanden, anslått til 50 000 hjort innenfor et 940 kvadratkilometer stort område, samt å redusere tettheten av hjort utenfor sonen. For å få til dette var delstatsmyndigheten helt avhengig av samarbeid med jegere og grunneiere. Men de nye jaktreglene som var utformet for å øke uttaket av hjort og begrense spredningen av sykdommen, sto i motsetning til lokale jaktpraksiser, jaktkultur og grunneierinteresser.

Til tross for at jaktperioden ble betydelig forlenget og jegere kunne ta ut ubegrenset antall hjort, gikk det årlige uttaket ned og salget av jaktlisenser gikk ned med over 90 000. Tiltak for å stoppe fôring av villhjort – en praksis blant både jegere og ikke-jegere som har blitt stadig mer populær – slo også feil, og både økonomisk og politisk støtte til forvaltningsmyndigheten ble svekket.

Senere undersøkelser viste at jegerne ikke trodde CWD var et alvorlig problem. De var sterkt imot den voldsomme reduksjonen av hjortestammen, og følte at både restriksjonene og insentivene utformet av myndighetene var i konflikt med deres jakttradisjoner.  Delstaten Wisconsin har i amerikansk sammenheng vært sett som ledende med hensyn til transparens og involvering av publikum i forvaltningsprosesser, men hastverket som myndighetene responderte på CWD-krisen med førte til at slik inkludering ble satt til side.

Både jegere og grunneiere reagerte altså med sterk motstand mot tiltakene for sykdomskontroll. Det at en ikke tok med de berørte partene inn i planleggingsprosessen for hvordan en skulle respondere på CWD, var en viktig grunn til at forvaltningsmyndighetene mislyktes i å nå målene for sykdomsbekjempelse, forklarer miljøsosiologen Thomas Heberlein ved University of Wisconsin.  I delstaten New York derimot, der en lyktes å kontrollere et CWD-utbrudd i 2005, var åpne møter for allmennheten og kontakt med grunneiere viktige deler av responsplanen, både før og etter at en startet med aktive kontrolltiltak.

Lærdommen vi kan trekke er at selv om det er viktig å handle raskt for å ha en sjanse til å hindre spredning av skrantesjuke i Norge, så er det også viktig å ha en veloverveid prosess for å involvere de forskjellige interessene som vil bli påvirket ikke bare av sykdommen, men også av kontrolltiltakene. Det er mulig å mislykkes med kontrolltiltakene.  Det er også mulig å lykkes med kontrolltiltakene, men på samme tid å skade tilliten og svekke relasjoner mellom myndighetene og de berørte partene. Og det er nesten like ille. For dette vil ikke være den siste krisen vi kommer til å stå overfor, hverken når det gjelder viltforvaltning eller husdyrhold. Hvordan vi reagerer på denne krisen vil forberede oss på den neste, til det bedre eller verre. I tillegg til biologisk kompetanse er derfor solid samfunnsvitenskapelig kompetanse helt nødvendig for å kunne bygge videre på Norges sterke tradisjon for kollektiv problemløsning.

 

Innlegget har stått på trykk i Nationen den 28. juli 2017

Matthew Hoffman

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s