Av Lars Rønning, Bjørn Egil Flø, Reidun Heggem og Katrina Rønningen

Det foregår en kamp om dagen som tilsynelatende ser ut til å handle om statistikk – bondestatistikk – men som egentlig handler om retten til å bestemme hva en bonde er, eller rettere, hva en bonde skal være. Nationens debatt omkring antall bønder avslører at ”bondestatistikk” er politikk.
Med bonde vil de fleste tenke på en som driver jorda, eventuelt holder husdyr, og produserer mat – altså har jordbruk som levevei. Men fra Nationens debatt forstår vi at en bonde også kan være en som arbeider med helt andre ting, men som bruker en times tid på å sende regning for rundballene naboen har slått, og deretter fyller ut produksjonstilskuddssøknaden til Statens Landbruksforvaltning. Dette er ei gruppe som først og fremst eier og bor på landbrukseiendommer, og som kun administrerer et minimum av drift, for så å bli registrert som bonde i tilskuddstatistikken. Med denne praksisen er vi tilbake til en gammel forståelse av ordet bonde som stammer fra det norrøne ordet búandi via bóndi og betyr boende, det vil si en person som eide mark og hadde hus der. …

Interessen for antall bønder kan knyttes til en omfattende landbrukspolitikk og offentlig virkemiddelbruk for å nå politiske mål for sektoren. Disse går i korthet ut på at landbruket skal produsere mat, utnytte andre ressurser som ligger til gårdene, og bidra til livskraftige bygder, vedlikeholde kulturlandskapet og sikre framtidig matproduksjonsevne ved å holde arealene i hevd. Dette er landbrukets multifunksjonelle rolle. Internasjonalt blir dette begrepet brukt aktivt om det moderne mangesyssleriet med for eksempel gardsturisme, grønn omsorg og spesialmatprodukter, der gårdenes mangfold av ressurser gir levebrød til bøndene og i tillegg produserer en rekke samfunnsgoder. Både dette ”nye” mangesyssleriet og multifunksjonalitet er tilskyndet av landbrukspolitisk retorikk og virkemidler. Bøndene oppfordres til å utnytte gårdens ressurser til nye næringer. Samtidig er virkemidlene forsøkt innrettet for å motivere produksjonen av de ulike samfunnsgodene.

Vi ser altså at landbruket er tillagt en rolle langt ut over det å produsere mat. Økonomiske virkemidler, som produksjonstilskuddet, brukes for å oppfylle disse målene. Definisjonen og kriteriene for å være bonde er dermed formelt knyttet til de som søker og mottar produksjonstilskudd.
De som undres eller forarges over bønder som ikke er bønder, men likevel bønder i statistikken, holder fast ved en oppfatning om at bonden skal produsere mat, og at andre produkter, tjenester og samfunnsgoder skal følge som en positiv bieffekt av matproduksjonen. Dette er en oppfatning vi alle er med på å bryte ned forutsetningene for: Forbrukerne vil ha billig mat, skattebetalerne vil betale minst mulig for de politiske målene, og ikke minst har bonden insentiver til å ta i bruk ny teknologi og bli mer effektiv. Dette skaper spesialisering som gjør det vanskeligere å oppfylle alle de landbrukspolitiske målene i en og samme person – den tradisjonelle bonden.

Denne utviklinga, som også har ledet til debatten i Nationen, viser at vi trenger å se nærmere på forhold knyttet til en framtidig landbrukspolitikk med den bredden av målsettinger vi har i dag. Bedriftsøkonomiske realiteter gjør at bonden må ta strategiske valg, og fra flere undersøkelser vet vi at flertallet av gårdbrukere satser på stordrift og kostnadseffektivisering framfor nisjestrategier som spesialiteter og direktesalg. Dette fører til færre og større produsenter som i minkende grad oppfyller landbrukets multifunksjonelle rolle, for eksempel ved at tungdrevet areal tas ut av drift og gror igjen, og vet at landbruket får relativt mindre betydning for å opprettholde levende bygder.

De som blir rasjonalisert bort fra tradisjonell landbruksproduksjon kan finne andre måter å utnytte gårdens ressurser på. Mange av disse faller ut av ”bondestatistikken”, men kan likevel drive nye aktiviteter som er viktig for å holde jorda og kulturlandskapet i hevd, og for å skape arbeidsplasser og et levende lokalsamfunn. Dette viser at de landbrukspolitiske virkemidlene i økende grad bommer på viktige målgrupper som bidrar til å oppfylle målene.

Bondetittelen fører også med seg en identitet. Blant de som eier og bor på landbrukseiendommer vil noen fylle rollen og identifiserer seg som tradisjonell bonde. Andre identifiserer seg som bonde uten å bli regnet med i statistikken, mens atter andre regnes med i statistikken uten selv å identifisere seg som bonde. Endringer i landbrukets innhold krever også endringer i bondens kompetanse. Hvis aktivitet som bygger på den nye kompetansen fører til at driveren faller ut av bondestatistikken, kan det oppleves som et signal om at slik kompetanse ikke er anerkjent, og vi får kanskje ikke de rekruttene landbruket og bygdene trenger. Om landbrukspolitikken holder fast på en tradisjonell forståelse av bondeyrket og bondens rolle kan den miste grepet om viktige utviklingstrekk på bygdene som berører etablerte mål i landbrukspolitikken. Debatten om ”bondestatistikk” reiser derfor en større debatt – en debatt om landbrukspolitikkens bredde. Skal landbrukspolitikken konsentrere seg om landbruket som matprodusent, må den kanskje gi avkall på mål som inngår i landbrukets multifunksjonelle rolle. Skal landbrukspolitikken ta inn over seg endringene som skjer på bygdene, og tenke arealbruk/-forvaltning og bygdeutvikling i bredere forstand, innebærer det å utforme virkemidler både for den tradisjonelle bonden, entreprenørbonden, og for rurale entreprenører mer generelt. Til dette formålet gir dagens ”bondestatistikk” et mangelfullt kunnskapsgrunnlag.

Om landbrukspolitikken fortsatt skal være for bønder må vi altså først vite hva en bonde er, eller skal være. For bygdenes framtid – kan det være at en bonde igjen burde bli en ”boende – en som eier mark og har hus der”?

Lars Rønning, Nordlandsforskning
Bjørn Egil Flø, Norsk senter for bygdeforskning
Reidun Heggem, Norsk senter for bygdeforskning
Katrina Rønningen, Norsk senter for bygdeforskning

Innlegget har stått på trykk i Nationen den 07. desember 2009.