Doha på det politiske venterommet

Av Anders Andgard og Torbjørn Tufte

 

Med politisk vilje kan Doha-runden i WTO sluttføres på en ettermiddag. Den politiske viljen finns imidlertid kun i WTO-sekretariatet, og ikke blant medlemsstatene. Et av landene med minst politisk vilje til å slutte en avtale raskt er USA.

Da WTO-forhandligene gikk inn i en avsluttende fase i juni i fjor var det kun formaliteter igjen før signering – trodde man. Optimisme ble på timer snudd til fullt forhandlingssammenbrudd. Bruddet skyldtes at USA og India ikke klarte å bli enige om bruken av sikkerhetsmekanismene ved alvorlige innenlandske markedsforstyrrelser. Hvem husker vel ikke utenriksminister Jonas Gahr Støres kronikk i Aftenposten fra flyet på vei hjem, der han uttrykte sin skuffelse over forhandlingskollapsen? Siden den gang har det meste stått stille i Genève. …

Generaldirektøren i handelsorganisasjonen, Pascal Lamy, har ytret et ønske om å fullføre forhandlingene i løpet av 2010. Allerede nå gis det uttrykk blant Genève-observatører og ulike delegasjoner at en slik tidsfrist er i overkant optimistisk. Og mens Lamy hevder at 80 prosent av innholdet i avtalen er ferdig forhandlet er USAs posisjon snarere at ingenting er ferdigforhandlet før alt er ferdigforhandlet. Amerikanerne er med andre ord i realiteten villige til å gjenåpne selve forhandlingsmandatet.

Da forhandlingene ble brutt i fjor, var det med Bush i førersetet. Selv Bush, en innbitt forkjemper for å få i land en avtale, ville ikke kompromisse med India og slik fire på sine krav om bedre markedsadgang. Når en da legger til grunn at Obama har en langt mer sammensatt tilnærming og mer restriktiv linje for å inngå nye handelsavtaler, er det lite som tilsier at USA inntar rollen som pådriver for å få avsluttet Doha-runden.

Selv om Obama-administrasjonen har forpliktet seg i til å fortsette arbeidet for en snarlig sluttfullføring av Doha-avtalen, er realiteten at det ikke haster for USA. Obama prioriterer helsereform, klimaforhandlingene i København og krigen i Afghanistan fremfor nye handelsavtaler. Presidenten har dermed satt handelspolitikken og WTO på det politiske venterommet, med full støtte i Kongressen.

Washington føler de allerede har gitt mye, USA har sagt seg villige til å kutte taket på den handelsvridende landbruksstøtten fra 22 mrd til 14 mrd dollar. For å selge dette i Kongressen trenger Obama-administrasjonen nå å vise til at de får noe igjen. Betalingen vil USA ha i form av bedre markedstilgang i de voksende økonomiene Kina, India og Brasil. Spesielt gjelder dette industriprodukter (NAMA) innenfor sektorene elektronikk, maskineri og kjemikalier.

Fagforeninger og frihandelsskeptiske demokrater viktige bidragsytere til Obamas valgseier. Det er følgelig ikke overraskende at det i handelspolitikken legges større vekt på å sikre nasjonale arbeidsplasser og amerikansk industri. Et resultat av dette er at hensyn til arbeidsrettigheter og miljø ønskes integrert i handelspolitikken. Beslutningen om å innføre straffetoll på kinesiske bildekk blir videre sett på som et utslag av at Obama føyer seg for frihandelsskeptikerne, for slik å sikre støtte til blant annet egen helsereform og nye utenrikspolitiske prioriteringer.

Noe som ytterligere tilspisser situasjonen er Kongressens beslutning om ikke å fornye presidentens Trade Promotion Authority (TPA), også kjent som ”fast-track”, som utløp i juli 2007. TPA gir presidenten mulighet til å fremforhandle handelsavtaler som kongressen må godta eller forkaste uten å kunne gjøre endringer. Siden enhver handelsavtale vil inneholde upopulære elementer, er bruken av TPA sett på som essensielt for å forhindre at politikerne i Washington vil plukke fra hverandre enhver avtale.

Samlet sett er Obama i en situasjon der det er vanskeligere å selge frihandelsbudskapet i Washington. Da Frihandelsavtalen mellom USA og Mellom-Amerika og den Dominikanske Republikk ble vedtatt, var det med det to stemmers margin. Frihandelsavtalene med Sør-Korea og Colombia vil neppe bli ratifisert med det første. Det er med andre ord mye som tilsier at Kongressen ikke vil ratifisere en eventuell Doha-avtale, for i motsetning til i Norge er det i USA en helt reel situasjon at de folkevalgte forkaster resultatet. Med andre ord er det ikke politisk klima i USA for å ratifisere en ny WTO-avtale snarlig.

Og all den tid USA foretrekker status quo, er WTO-sekretariatet sammen med de fleste medlemslandene i realiteten spilt ut på sidelinjen. Derfor er det heller ikke noe grunn til å forvente at det kommer noe gjennombrudd den 30. november, når den syvende ministerkonferansen gjennomføres i Geneve. Dette betyr ikke at en ny WTO-avtale er utenfor rekkevidde. Men det betyr at det viktigste politiske styringssignalet fra Washington er at de har svært god tid.

Anders Andgard, Landbrukets Utredningskontor
Torbjørn Tufte, Landbrukets Utredningskontor

Innlegget har stått på trykk i Klassekampen den 30. november 2009

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s