Av Oddveig Storstad

Før et nytt produkt lanseres på markedet har det vært gjenstand for omfattende markedsundersøkelser – vil forbrukerne ha produktet vårt? Få ”produkter” har vært gjenstand for flere markedsundersøkelser enn genmodifisert mat. Gjennom flere år har et utall aktører gjennomført en rekke undersøkelser, med ulike metoder, for å avdekke hvordan forbrukerne stiller seg til slike matvarer. Svaret har alltid vært det samme: dette er produkter som majoriteten av forbrukerne ikke ønsker. De fleste produsenter ville for lengst tatt hintet og skrinlagt produktet. Så er ikke tilfellet for genmodifisert mat, produktene finnes allerede i butikkhyllene i mange land. Det er naivt å tro at de ikke kommer i norske butikker også, uavhengig av hva både norske politikere, forbrukere, bønder, næringsmiddelindustri og detaljisthandel måtte mene. Allerede i dag koster det norske bønder flere titalls millioner i året å kjøpe ikke-genmodifisert fôr framfor fôr framstilt av genmodifisert soya. Det er kun snakk om tid, for stilt overfor gigantiske næringsmiddelselskap har man lite å stille opp med. Kampen om genmodifisert mat viser at forbrukermakten er svært begrenset når det kommer til stykket. …

Direktoratet for naturforvaltning (DN) anbefalte tidligere i sommer regjeringen å si ja til import av to typer genmodifisert mais. Med det var GMO-debatten i gang igjen, etter å ha ligget nede noen år. DN mener at det ikke er påvist noen risiko hverken for miljøet eller folks helse av genmodifisert mais. Andre aktører har manet Norge til å holde fast på føre var-strategien, blant annet fordi vi ikke vet nok. Enkelte politikere, miljøbevegelsen, landbrukets organisasjoner og enkeltforskere er kritiske til DNs anbefaling og ønsker at regjeringen ikke tar den til følge.

Det er altså ikke konsensus blant forskerne. En av de som tydeligst har frontet en positiv holdning til genteknologi er professor i molekylærgenetikk ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg. I Nationen 4. juni kunne vi lese at 66 prosent av norske forbrukere ikke ønsker genmodifisert mat, 24 prosent er positive, mens ni prosent svarer vet ikke. Dette er tall som er nær identiske med det vi ved Bygdeforskning fant i en studie fra 2000. Nationens undersøkelse føyer seg således inn i rekken av undersøkelser som viser sterk forbrukerskepsis mot genmodifisert mat. I en kommentar til tallene sier Sorteberg at motstanden kan forklares med føleri og manglende kunnskaper: ”Interesseorganisasjonene har drevet ekstrem propaganda mot slik mat. Jeg tror folk bygger sin skepsis på lite begrunnede følelser rundt denne maten som usunn, kunstig og ikke bra”. Hun har selv opplevd at folk skifter mening når de får vite mer om emnet. Jeg antar at hun da sikter til at de er blitt mer positive. Argumentet om at ”bare folk får mer kunnskap om genteknologien så vil skepsisen reduseres” er ikke nytt. I 1997 skrev for eksempel NTNU-forsker Ole Petter Thangstad at ”Skepsisen er ofte basert på en mangelfull naturvitenskapelig kunnskap, og vi har opinionsdannere med mangelfull kunnskap, samt ”selvoppnevnte eksperter og synsere”. Det er altså lite nytt under solen.

Men i hvor stor grad er folks skepsis et spørsmål om manglende kunnskap? Dette kan samfunnsvitenskapelige studier si noe om. Det er ingen tvil om at den nye bioteknologien er et komplisert spørsmål. Det synliggjøres også av at naturvitenskapelige forskerne på feltet er uenige internt. Men til tross for dette er det slett ikke så enkelt som Sorteberg vil ha det til. Hva om situasjonen er den stikk motsatte – at skepsisen forsterkes når kunnskapsnivået øker? Vår forskning viser at det er like sannsynlig at mer kunnskap fører til økt motstand mot genmodifisert mat. Økt kunnskap har én tydelig effekt, nemlig at flere får en mening om temaet, men den kan altså like gjerne gå i negativ som i positiv retning. Våre studier støttes av flere andre studier utført i andre land.
Å legge opp en informasjonsstrategi basert på såkalt faktainformasjon om genteknologi er ikke nødvendigvis noen fruktbar strategi, gitt at målet er å ”overbevise” folk om at genteknologien er positiv. Hva man mener om genteknologiens inntreden i matproduksjonen berører mange tema, og begrenser seg ikke til frykt for at det kan være helsefarlig å spise genmodifisert mat. En rekke andre faktorer bidrar også til folks skepsis. Det handler om hensynet til miljøet og til dyrs helse, men også om andre faktorer som ikke er knyttet til risiko. Patent på liv (gener) er en slik faktor, maktkonsentrasjon i næringsmiddelindustrien en annen. Det at private bedrifter kan ta patent på gener vil for mange være tilstrekkelig til å innta en negativ holdning til genteknologien overhodet. Mange vil betrakte gener som et kollektivt gode som ikke bør privatiseres. Det at bønder – ikke bare i Norge – kommer i et avhengighetsforhold til multinasjonale selskaper og mister eiendomsretten til eget såkorn er en konsekvens mange frykter. Noe overfladisk kan vi si at forbrukernes skepsis mot genmodifisert mat handler om hvilken samfunnsutvikling man ønsker. Genteknologien åpner opp for og kan knyttes (reelt og retorisk) til en lang rekke sentrale samfunnsdebatter, og her fungerer den som eksemplifisering av en utvikling mange ikke vil se seg tjent med.

På den annen side kan man hevde at genteknologien har muligheter som vil kunne løse en del av de problemer vi i dag har. Men ennå ser vi i liten grad at forbrukerne har tiltro til slike nytteeffekter. Få forbrukere slutter opp om argumentet om at genteknologien vil kunne løse miljøproblemer i landbruket eller at den vil avhjelpe matvaremangelen i den tredje verden. Det er liten tvil om at det er risikoaspektet, og ikke nytteaspektet, som har stått i forgrunnen i den offentlige debatt om genmodifisert mat. Dette er ikke overraskende, i og med at genmodifisert mat ikke er et resultat av at man ønsker å løse problemer hverken på individ- eller samfunnsnivå. Det er rene kommersielle interesser som ligger til grunn. Enn så lenge er det vanskelig å peke på hvilke nytteeffekter denne teknologien har, og en har få, om noen, eksempler å vise til i så måte. Det Sorteberg og hennes kolleger da er henvist til, er å kommunisere mulige nytteeffekter på noe lengre sikt, samt å få folk til å tro på at genteknologien kan løse matvaremangel og miljøproblemer knyttet til matproduksjon. Om hun skal lykkes med dette, må hun gå i dialog både med forbrukerne og med samfunnsvitenskapelig forskning. Forbrukernes skepsis mot teknologien er neppe prinsipiell, den bygger snarere på en relativt fornuftig avveining av forholdet mellom risiko og nytte. Utfordringen består i å vise at nytten overstiger risikoen. Så langt er ikke forbrukerne overbevist.

 
Oddveig Storstad
Forskningsleder
Norsk senter for bygdeforskning

Artikkelen har stått på trykk i
Dagbladet 8. juli 2008