Bonde er lik traktor?

av Reidun Heggem

 

 

 

 

«Skal du bli bonde, må du lære å kjøre traktor tidlig, og ikke vente til du er 20 år». Påstanden er hentet fra landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen sin tale da han åpnet rekrutterings- og likestillingsprosjektet «Nå er det min tur!» Norges Bygdeungdomslag har prosjektledelsen, og første helga i juni gikk startskuddet for prosjektet.

Antallet kvinnelige bønder i Norge har stagnert på 13–14 prosent, til tross for formell likestilling i lovverket. Prosjektet er derfor et viktig og nødvendig initiativ, men Riis-Johansen opererer med en litt for snever definisjon av hva det vil si å være bonde. Traktorkompetanse er nettopp den kompetansen som i størst grad blir brukt for å skyve odelsjentene ut av odelskampen. …

I et rekrutteringsprosjekt på Norsk senter for bygdeforskning kom det tydelig fram at foreldre differensierte mellom ungene sine på basis av kompetanse knyttet til traktor og maskineri. For det første mente mange at guttene var født med denne kompetansen, mens jentene ikke var det. For det andre mente de at en bonde var en som var god til å kjøre traktor. Jeg stiller meg tvilende til begge påstandene.

Det å utvikle en ferdighet handler mer om muligheten for å tilegne seg denne ferdigheten, enn om en kjønnsdelt genetisk forfordeling. Det viste seg i flere av intervjuene vi gjennomførte på prosjektet at jentene rett og slett ikke har fått muligheten til å lære seg å kjøre traktor nettopp fordi sønnen blir prioritert i så måte. Så langt har landbruks- og matministeren helt rett. Jenter er fullt i stand til å lære seg å kjøre traktor,det handler om å få muligheten! Men på den andre side kan man spørre seg; må man være en kløpper på traktoren for å bli en god bonde i dag? Og er det bare den gode traktorkjøreren norsk landbruk trenger?

Dagens bønder blir i stor grad oppmuntret av nettopp landbruks- og matdepartementet til å tenke kreativt og alternativt i forhold til gårdens ressurser. Dette har ført til at det igjen er satt økt fokus på mulighetene for næringsmessig bruk av utmarka. Gjennom ulike typer kommersialisering av naturressursene prøver bøndene å finne måter å overleve på. Det er bred enighet om at det ligger et uforløst potensial i norske bygder og på norske gårdsbruk når det gjelder for eksempel reiseliv, opplevelsesindustri og grønn omsorg.

Man må med andre ord utvide det tradisjonelle landbruksbegrepet til å omfatte aktivitet som ikke nødvendigvis er direkteknyttet til jordbruk, skogbruk eller planteproduksjon. En del av strategien har vært å få bønder til å se på seg selv som entreprenører eller rurale gründere, og ikke bare som produsenter av mat og fiber. Det kan innebære en endring fra rollen som «stolt og uavhengig» bonde og matprodusent til «underholdnings- og rekreasjonsagent». Det nye rammeverket for landbruket krever endringer både når det gjelder innholdet i dagens landbruk og samtidig innholdet i bondens kompetanse.

Det har vist seg at det er en vanskelig og seig prosess å omdefinere bonderollen. Det er nærliggende å forvente motstand mot endring når det etterspørres nye og andre roller som ikke stemmer overens med bondens etablerte oppfatning av hva som er god yrkesrelatert kompetanse. Og det blir ikke lettere når landbruks- og matministeren starter et rekrutteringsprosjekt med å si at det viktigste er å kunne kjøre traktor!

Et problem i norsk landbruk har lenge vært det vi kaller homososial reproduksjon, nemlig at bøndene rekrutterer personer som er lik seg selv. Dette kanskje for å legitimere sin egen rolle og sine egne valg. Resultatet blir at mannlige bønder gjerne vil rekruttere sønnen som han har lært opp til å kjøre traktor og til å drive gården på samme måte som han selv har gjort det. På denne måten tar det tid å få endret bonderollen slik at den tilpasses nye rammevilkår. Det setter også en sperre for nytenkingen som odlinger ofte kan bidra med.

I rekrutteringssammenheng er det viktig å la rekruttene, og spesielt kvinnelige rekrutter, definere sin egen måte å drive gården på og samtidig bli akseptert som en god bonde. Hvis målet er å øke rekrutteringen til landbruket, er det ikke bare landbruket som skal forme rekruttene, rekruttene må også få sjansen til å forme landbruket. På bakgrunn av dette blir det lite nytenkende av landbruksministeren å starte med den mest kjønnsdelte og tradisjonelle aktiviteten som foregår i landbruket; traktorkjøring. Hva med å sette fokus på de andre kvalitetene en moderne bonde trenger, som markedsføring, språk og helsekunnskap (grønn omsorg)? Da kan det hende at flere odlinger får øynene opp for at landbruket faktisk kan være en arena for å utvikle sine ambisjoner og bruke sin kompetanse. Traktoren er selvfølgelig viktig i norsk landbruk, men hvis et av målene med dette prosjektet er å rekruttere flere kvinner og moderne rekrutter, så må man starte et annet sted!

 

Reidun Heggem
Forsker og stipendiat
Norsk senter for bygdeforskning

Innlegget har tidligere stått på trykk i Nationen

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

w

Koplar til %s