Som i Norge, bruker Sveits geografiske arealsoner og differensierte satser for drift i hele landet, på både gode og mindre gode dyrkingsarealer. Sveits har seks geografiske soner på arealet. I tillegg benytter Sveits detaljerte arealtilskudd som gis etter det enkelte bruks topografi og produksjonsforhold, som tilskudd for bratt terreng og biologisk mangfold. Sveits har mange tilskudd rettet mot selve driftssystemet, som gjeting, støling, ekstensiv drift og stor andel gras i fôringen i melk- og storfeproduksjon. Sveits har slik sett et svært finmaska system for støtte som er rettet mot både geografisk beliggenhet og den enkelte gårds faktiske areal og driftssystemer.

For å kunne søke om støtte som bonde i Sveits, er man nødt til å oppfylle kryssvilkår med krav til miljø og bærekraft i driften. Disse setter krav til balansert gjødsling og sprøytemiddelbruk, vekstskifter, biologisk verdifulle områder og tiltak mot avrenning og erosjon. På denne måten ligger god agronomi og miljø som et premiss for å få støtte.

En hovedforskjell mellom jordbrukspolitikken i Sveits og Norge ligger i innretningen av budsjettstøtte for å nå de jordbrukspolitiske målene. Der produksjonsavhengig støtte mot mengde og volum er vesentlig for tilskuddsutbetalingene i Norge, er det i Sveits direkteutbetalinger mot jordbruksareal i drift. I all hovedsak er selve tilskuddene og tilskuddssatsene i Sveits gitt etter areal i drift og hvor og hvordan arealbruken er på det enkelte gårdsbruket.

Sveits har målrettet virkemidlene for kulturlandskap, landskapspleie, økosystemtjenester som beiting og biologisk mangfold for å sikre distriktspolitiske hensyn og legge til rette for turisme og reiseliv. Tilskuddene er også direkte linket til politiske mål. Grasbasert kjøtt- og melkeproduksjon premierers gjennom mer støtte dersom bonden oppfyller krav om minst 75 prosent grovfôrandel beregna i tørrstoff i dalområdene og 85 prosent i fjellområdene. Tilsvarende kunne det stimuleres direkte til økt bruk av grovfôr i Norge, for å bedre legge til rette for landbruk i hele landet og mer av produksjonene på norske ressurser.

Andre konkrete virkemidler Sveits bruker, som kan være aktuelt i Norge, er tilrettelegging for biologisk mangfold, vekstskifter, støtte relatert til det faktiske arealet bonden drifter som helningsgrad. Dette er rett inn i diskusjonen i Norge om det trengs et driftsvansketilskudd.

Jordbrukspolitikken i Sveits er imidlertid heller ikke bare nirvana. Den er for eksempel kostbar, der Norge bruker 14,5 milliarder i budsjettstøtte, er det i Sveits budsjettert med 29 milliarder kroner. Politikken kritiseres også for at balansen mellom matproduksjon og fellesgoder er gått i disfavør av volumproduksjonen. Balansen mellom matforsyning og fellesgoder er kjernen i landbruksdebatten i begge land og vektleggingen av produksjonsavhengig støtte versus produksjonsuavhengig har ikke enkle svar. Uansett er det lite som er så svekkende for nasjonal matsikkerhet som å la grasareal gro igjen mens drøvtyggerne fôres på importerte kraftfôrråvarer.

Selv om Sveits har sine utfordringer er det mange ting i virkemiddelutforming og bruk av budsjettstøtten som kan være aktuelt i Norge, uten at en av den grunn skal kopiere sveitsisk jordbrukspolitikk. I Sveits sikres fellesgoder fra jordbruket aktivt gjennom politikken, fremfor tankegangen om at de automatisk sikres som ringvirkninger av matproduksjonen.

Tydeliggjøringen av at jordbrukets tilleggstjenester leverer samfunnet fellesgoder og at de må belønnes, kan være et innspill til norsk jordbrukspolitikk. Amund Venger poengterte denne dualiteten allerede i 1980:

«Samfunnet driver prinsipielt sett ikke landbrukspolitikk i første rekke av hensyn til bøndene, men nettopp fordi hele samfunnet trenger de varer og tjenester landbruket lager. Akkurat slik som helsetjenesten er til for pasientene og ikke for legene».

Kanskje norske politikere og næringa skal gå i arkivet å plukke frem den tidligere Bondelags-høvdingens innføringshefte til landbrukspolitikk fra 1980?

_____