Sveitsisk jordbrukspolitikk

Av Torbjørn Tufte og Caroline Berntsen

 

 

 

 

 

Brennpunktdokumentaren «Framtidsbonden» sendte sveitsisk jordbrukspolitikk inn i den norske landbruksdebatten for fullt. Nå har AgriAnalyse sett nærmere politikken i rapporten «Sveitsisk jordbrukspolitikk – matforsyning og fellesgoder likestilt».

Tidlig på 1990-tallet opplevde Sveits at jordbruket var i ferd med å miste sin multifunksjonalitet med gjengroing av jordbruksarealer og miljøskader etter intensiv drift. Det startet en 20-årig reformprosess frem til dagens jordbrukspolitikk i Sveits. Et mer miljørettet jordbruk som bedre ivaretok kulturlandskapet og biologisk mangfold var målet. Myndighetene ønsket en mer effektiv utnyttelse av Sveits’ egne ressurser, med vekt på støtte til å drive vanskelig tilgjengelige jordbruksarealer for å hindre gjengroing.

Reformene har resultert i at budsjettordningene har gått fra pris- og produksjonsavhengig støtte, til et system med produksjonsuavhengig støtte, der støtten utbetales per arealenhet. Sveits har i økende grad prioritert hvordan maten produseres, fremfor bare hvor mye mat som produseres.

Sveits har omtrent like mye dyrket mark som Norge; 10,5 millioner dekar i Sveits versus 9,8 i Norge, med henholdsvis 53 000 og 41 000 gårdsbruk i 2016. Begge land har krevende produksjonsforhold. Kjerneproduksjonen er melk og kjøttproduksjon, der gras legger beslag på omlag 70 prosent av jordbruksarealet. Andelen jordbruksareal av totalareal er imidlertid vesentlig større i Sveits enn i Norge, med 38,7 versus 2,7 prosent. Sveits har derfor en helt annen infrastruktur og logistikk i jordbruket enn det vi har i Norge. Sveits er et lite land, bare litt større enn Nordland fylke.

Begge land er utenfor EU, og har en nasjonal jordbrukspolitikk bygd rundt tollvern, markedsinntekter og tilskudd gjennom budsjettoverføringer. De jordbrukspolitiske målene i Sveits er svært like våre. I Norge er målene matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk, mens i Sveits er det matproduksjon til det sveitsiske folk, et velstelt kulturlandskap, en desentralisert bosetting og bevaring av naturressurser.

Som i Norge, bruker Sveits geografiske arealsoner og differensierte satser for drift i hele landet, på både gode og mindre gode dyrkingsarealer. Sveits har seks geografiske soner på arealet. I tillegg benytter Sveits detaljerte arealtilskudd som gis etter det enkelte bruks topografi og produksjonsforhold, som tilskudd for bratt terreng og biologisk mangfold. Sveits har mange tilskudd rettet mot selve driftssystemet, som gjeting, støling, ekstensiv drift og stor andel gras i fôringen i melk- og storfeproduksjon. Sveits har slik sett et svært finmaska system for støtte som er rettet mot både geografisk beliggenhet og den enkelte gårds faktiske areal og driftssystemer.

For å kunne søke om støtte som bonde i Sveits, er man nødt til å oppfylle kryssvilkår med krav til miljø og bærekraft i driften. Disse setter krav til balansert gjødsling og sprøytemiddelbruk, vekstskifter, biologisk verdifulle områder og tiltak mot avrenning og erosjon. På denne måten ligger god agronomi og miljø som et premiss for å få støtte.

En hovedforskjell mellom jordbrukspolitikken i Sveits og Norge ligger i innretningen av budsjettstøtte for å nå de jordbrukspolitiske målene. Der produksjonsavhengig støtte mot mengde og volum er vesentlig for tilskuddsutbetalingene i Norge, er det i Sveits direkteutbetalinger mot jordbruksareal i drift. I all hovedsak er selve tilskuddene og tilskuddssatsene i Sveits gitt etter areal i drift og hvor og hvordan arealbruken er på det enkelte gårdsbruket.

Sveits har målrettet virkemidlene for kulturlandskap, landskapspleie, økosystemtjenester som beiting og biologisk mangfold for å sikre distriktspolitiske hensyn og legge til rette for turisme og reiseliv. Tilskuddene er også direkte linket til politiske mål. Grasbasert kjøtt- og melkeproduksjon premierers gjennom mer støtte dersom bonden oppfyller krav om minst 75 prosent grovfôrandel beregna i tørrstoff i dalområdene og 85 prosent i fjellområdene. Tilsvarende kunne det stimuleres direkte til økt bruk av grovfôr i Norge, for å bedre legge til rette for landbruk i hele landet og mer av produksjonene på norske ressurser.

Andre konkrete virkemidler Sveits bruker, som kan være aktuelt i Norge, er tilrettelegging for biologisk mangfold, vekstskifter, støtte relatert til det faktiske arealet bonden drifter som helningsgrad. Dette er rett inn i diskusjonen i Norge om det trengs et driftsvansketilskudd.

Jordbrukspolitikken i Sveits er imidlertid heller ikke bare nirvana. Den er for eksempel kostbar, der Norge bruker 14,5 milliarder i budsjettstøtte, er det i Sveits budsjettert med 29 milliarder kroner. Politikken kritiseres også for at balansen mellom matproduksjon og fellesgoder er gått i disfavør av volumproduksjonen. Balansen mellom matforsyning og fellesgoder er kjernen i landbruksdebatten i begge land og vektleggingen av produksjonsavhengig støtte versus produksjonsuavhengig har ikke enkle svar. Uansett er det lite som er så svekkende for nasjonal matsikkerhet som å la grasareal gro igjen mens drøvtyggerne fôres på importerte kraftfôrråvarer.

Selv om Sveits har sine utfordringer er det mange ting i virkemiddelutforming og bruk av budsjettstøtten som kan være aktuelt i Norge, uten at en av den grunn skal kopiere sveitsisk jordbrukspolitikk. I Sveits sikres fellesgoder fra jordbruket aktivt gjennom politikken, fremfor tankegangen om at de automatisk sikres som ringvirkninger av matproduksjonen.

Tydeliggjøringen av at jordbrukets tilleggstjenester leverer samfunnet fellesgoder og at de må belønnes, kan være et innspill til norsk jordbrukspolitikk. Amund Venger poengterte denne dualiteten allerede i 1980:

«Samfunnet driver prinsipielt sett ikke landbrukspolitikk i første rekke av hensyn til bøndene, men nettopp fordi hele samfunnet trenger de varer og tjenester landbruket lager. Akkurat slik som helsetjenesten er til for pasientene og ikke for legene».

Kanskje norske politikere og næringa skal gå i arkivet å plukke frem den tidligere Bondelags-høvdingens innføringshefte til landbrukspolitikk fra 1980?

_____

Torbjørn Tufte, statsvitar AgriAnalyse

Caroline Berntsen, Master i Agroøkologi, Trainee

 

Innlegget har tidlegare stått på trykk i Bondebladet

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s