Postmoderne bygdeforskning?

Av Jostein Vik

Min gode kollega Bjørn Egil Flø ved Norsk senter for bygdeforskning har invitert til debatt om norsk bygdeforskning og -utvikling gjennom to provokative innlegg, først i Syn og Segn (september), der han introduserte «Vondtet i norsk bygdeutvikling», og deretter i Dagens næringsliv(01.10.09) der han fyrer løs mot ”middelklassebygda”, og alle som driver bygdeutvikling for et kulturkonsumerende middel¬klassemarked.

I starten nikket jeg gjenkjennende da jeg leste Fløs beskrivelser, samtidig som jeg hadde en følelse av at han skjøt fra hofta – med hagle – og at kritikken dermed var vel upresis. Vi fikk i det minste noen gode diskusjoner i nikaffen på Bygdeforskning. Ved nærmere ettertanke finner jeg min egen reaksjon utilstrekkelig. Den tar ikke Fløs kritikk på alvor. Han har fremmet en godt poengtert kritikk av bygdeforskningen i det offentlige rom, og fortjener svar der. Derfor denne responsen på en kollegas ytringer. …

Slik jeg tolker Fløs kritikk består den av to hovedpoeng. Det ene er at han mener at vi bygdeforskere og bygdeutviklere har forlest oss på, ”kryptiske postmoderne teorier”. Følgelig skal vi ha blitt mindre kritiske og for opptatt av symboler og sosiale representasjoner, og i mer praktisk forstand, av kultur som grunnlag for verdiskaping i bygdene. Kombinert med en elitistisk orientering innebærer dette i neste instans at bygdeforskningen anbefaler (?) etablerere å satse på å tilby ”middelklassesymbol mest ingen er nemneverdig interessert i”. Vi kaster dermed blår i øynene på bønder og bygdefolk som ellers kunne ha satsa på noe mer solid. Implisitt i dette argumentet ligger det at den norske middelklassen ikke etterspør (nok av) det Flø påstår at de (vi) er opptatt av – mjuke oster og berikende opplevelser i den rurale idyllen.

Den andre delen av argumentet er at på grunn av en gjensidig avhengighet mellom forskere og brukere av forskningen og prosjektmakerne, kan ikke forskerne stille seg kritisk til den rådende utviklinga innafor bygde¬utviklings¬feltet.

Hva er det så som er problematisk i dette argumentet? For å begrense meg skal jeg holde meg til den landbrukstilknytta næringsutviklingen. For det første vil jeg påstå at det er relativt få av oss bygdeforskere som har konsumert postmoderne teori i et omfang som skulle medføre problemer – snarere tvert imot. Jeg vil vel heller si at om dagens forskningsfinansiering har ett overordna problem – i forhold til de av oss som er oppdragsforskere – så er det at vi får lest for lite teori. Mer kritisk postmoderne teori ville ventelig ha retta oppmerksomheten mot bygde- og matdiskursenes maktaspekter – som Flø også etterlyser.

For det andre er Fløs virkelighetsbeskrivelse bare delvis treffende. Jeg kan ærlig talt ikke se at en særlig stor del av bygdeutviklingen er eksplisitt retta mot det nevnte øvre middelklassesegmentet. For eksempel driv knappe 5 % av bøndene egen videreforedling av mat – som f.eks. produksjon av spekepølser og mjuke oster. De fleste av de knappe 60 % som har tilleggsnæringer driv virksomheter som leiekjøring, snøbrøyting, vedhogst, snekring, grønn omsorg og utleie av lokaler. Tursime er det selvsagt også i enkelte distrikter. For å oppsummere forsiktig: symbolproduksjonen ser ikke ut til å råde grunnen alene i norske bygder. Men man bør diskutere, og forske på, potensialet i de ulike markedene nye bygdenæringer retter seg mot. Det er da et åpent spørsmål hvorvidt det er lurt å rette seg mot den norske middelklassen – som vel etter hvert innbefatter mange av oss.

For det tredje mener jeg Flø tegner et alt for ensidig negativt bilde av økonomien i de tilleggsnæringene norske bønder driv med. For eksempel dokumenteres det i driftsgranskingene fra NILF at det er store regionale forskjeller, og at ”lønnsomheten varierer mellom driftsgreiner, og aktiviteter med omsetning av tjenester ligger over jordbruket mens vareproduksjon ligger lavere målt i lønnsevne per time.” Ikke mye som tyder på for høyt konsum av kryptisk postmoderne teori der i gården. NILF’s driftsgranskinger tyder imidlertid på at Flø har rett i at etterligninger av myke franske oster har dårlige kår. Vareproduksjon gir en gjennomsnittlig timesats helt nede i 54 kroner. Men, vareproduksjon er vel ikke mer postmoderne enn tjenesteproduksjon?

Forøvrig viser Bygdeforsknings egen undersøkelse ”Trender i norsk landbruk” at bønder som har satset på tilleggsnæringer er mer fornøyd med økonomien og mer optimistske i forhold til framtida enn de bøndene som ikke har gjort en slik satsing. For meg teller det.

Til det siste poenget. Jeg er enig med Flø i at Forskningsrådets finansieringsordninger innebærer at brukeruavhengig forskning får for lite midler. Men brukerne styrer i liten grad forskningen i retning av postmoderne studier av den rurale idyll. Fokuset på umiddelbar praktisk nytte er heller for stort enn for lite. Et annet problem er at bygdeforskningen er grunnleggende normativ, i positiv forstand. Den vil bidra til å utvikle, og da kan det bli for lite plass for det kritiske blikket – som Flø heldigvis representerer.

Som det middelklassemennesket jeg er, tror jeg på en middelvei. Framtida for norsk bygdeforskning er verken svartmaling eller overoptimistisk glad¬konstruktivisme. Vi bør bestrebe oss på å studere nyanser og betingelser for utvikling – og avvikling – i distriktene, med et kritisk blikk. En forutsetning for dette er åpen debatt, og det har Flø definitivt bidratt til. Da håper jeg andre også følger opp den debatten.

Jostein Vik
Seniorforsker, Norsk senter for bygdeforskning

Innlegget har stått på trykk i Nationen 7. november 2009

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s