ANNE AUSTREM BUNGER

TORBJØRN TUFTE

Etter avviklingen av målet om 15 prosent økologisk jordbruksareal i 2018, har økologisk grøntproduksjon sakket akterut i tilskuddssystemet under jordbruksavtalene. Både sett opp mot den samlede budsjettrammen og sammenlignet med utviklingen innenfor andre tilskuddsordninger. Dette er en av mange utfordringer for norsk økologisk grøntproduksjon, belyst i rapporten «Sårbarhet for økologisk grøntproduksjoner i Norge – Diffuse politiske mål, passiv politikk og mangelfulle tiltak» fra AgriAnalyse, finansiert med midler fra Landbruksdirektoratet.

Formålet var å kartlegge og drøfte hva og hvordan det kan legges bedre til rette for å opprettholde og øke produksjonen av økologiske frukt, bær og grønnsaker i Norge. Ut fra en spørreundersøkelse identifiseres fire store flaskehalser, som gjør økologisk grøntproduksjon sårbar. Disse er: økologisk driftssystem er tids- og arbeidskrevende; tilskudd for økologisk drift underkompenserer for strengere krav og arbeidsintensitet; markedet og avsetningen er ustabil og lite forutsigbar og den økologiske jordbrukspolitikken og satsningen er mangelfull. 

I Norge er økologisk jordbruk tildelt rollen som «spydspiss» i arbeidet for å gjøre norsk jordbruk mer miljøvennlig og bærekraftig. Først og fremst gjennom å inspirere konvensjonell drift til å lære av det økologiske driftssystemet. Videre kan det politiske målet i den norske økologiske strategien oppsummeres med: «mål er å stimulere til økologisk produksjon som er etterspurt i markedet» (Landbruks- og matdepartementet, 2018, Nasjonal strategi for økologisk jordbruk 2018–2030).

Det er derimot uklart hvem, hva og hvordan «markedet» definerer etterspørselen, da det er få indikatorer på hva tilbud/utbudet er, og hva det skal/bør være. Videre er det lite datagrunnlag og statistikk på hvor stort det økologiske markedet egentlig er. Dermed er det delegert til noen få store aktører i sluttleddene i verdikjedene, som matindustri, grossister og dagligvarehandelen, å definere hva etterspørselen etter økologiske varer er. Imidlertid skjer dette uten at det er noe krav eller mål om at økologiske varer skal kunne tilbys hverken forbrukere, storkjøkken, restauranter eller andre.  

Dette er et eksempel på hvordan den norske jordbrukspolitikken og den norske økologiske strategien er diffus og lite etterprøvbar sammenlignet med hvordan EU, Danmark og Sverige håndterer økologisk jordbruk. Når konkrete politiske mål er uklare og mangelfulle, betyr det også at det er få signal i jordbrukspolitikken for hvilken utvikling en ønsker. Mens rollen til økologisk jordbruk i Norge er avgrenset til en spydspissfunksjon, står økologisk jordbrukspolitikk langt høyere på den landbrukspolitiske agendaen i EU, Sverige og Danmark. Her blir økologisk jordbruk håndtert og fremmet som et viktig bidrag for å utvikle mer bærekraftig jordbruksproduksjon fremover i møte med akselererende globale miljø- og klimautfordringer. Dette er fulgt opp med konkrete arealmål, som 25 prosent økologisk jordbruksareal i EU innen 2030, Sverige har mål om 30 prosent, mens Danmark styrer mot 21 prosent. For å realisere målene støttes det opp med politiske og økonomiske tiltak, og offentlige innkjøpsordninger for økologiske jordbruksvarer brukes aktivt for å stimulere etterspørselen.

Et mer håndfast eksempel på noe svak politisk prioritering av økologisk jordbruk i Norge er utviklingen for det økologiske tilskuddet etter 2018. Det er tydelige indikasjoner på at økologisk grøntproduksjon har sakket akterut i tilskuddssystemet. Det har skjedd til tross for at tilskudd til økologisk jordbruk utgjør en liten del av budsjettrammen (0,6 % i 2024). I perioden 2018–2024, som er brukt i analysen, har rammen på jordbruksavtalen økt med 59 prosent, mens det økologiske tilskuddet har økt med 29 prosent. Sammenligner man økningen for det økologiske arealtilskuddet med andre tilskuddsordninger, har for eksempel areal- og kulturlandskapstilskuddet økt med 76 prosent, distriktstilskudd grønt med 157 prosent og husdyrtilskuddet med 79 prosent i perioden. Som referanseverdi var inflasjonen 20 prosent.

For å endre status, fra salderingspost til investeringspost, der økologisk jordbruk blir et politisk satsningsområde, foreslår vi flere tiltak. Som å innføre konkrete mål og en mer aktiv politikk for å fremme økologiske driftssystemer. Det å gjeninnføre et ambisiøst arealmål for økologisk jordbruk, samt å etablere forpliktende offentlige innkjøpsordninger med definerte mål for markedsandel, kan styrke den økologiske produksjonen betydelig. Videre å anerkjenne økologiske driftssystem politisk som sentralt satsingsområde for å fremme mer bærekraftig jordbruksproduksjon, tilsvarende den rollen økologisk har på den politiske agendaen i EU og våre naboland. Et annet tiltak er å innføre gratis sertifisering og bruk av øko-merket for produsenter, etter dansk modell.

Videre foreslås det – og anses som avgjørende – å styrke økologisk jordbruk gjennom tilskuddssystemet. Først og fremst gjennom en betydelig styrking av det økologiske arealtilskuddet. Det å supplere med et pristilskudd til økologisk grønt kan være hensiktsmessig og målrettet. Da fortrinnsvis pristilskudd for fersk vare til konsum, men også et industritillegg til frukt og bær bør vurderes. Industritillegg kan styrke posisjonen til økologiske råvarer innen produktporteføljer som jus, sider og syltetøy. Et mindre, men symbolsk viktig signal, er å gi økologiske produsenter tilgang på tilskudd under Regionale miljøprogram (RMP), for tiltak økologiske produsenter i dag gjennomfører, men som de i dag er ikke er søknadsberettiget til.

Anne Austrem Bunger

Torbjørn Tufte